Kjære Huslingvist. Jeg satte nettopp kveldsmaten i vrangstrupen i møte med noe jeg trodde var tidenes tilgivelse i Dagsavisen: «Solberg unnskylder Norges behandling av kvinner etter krigen.» Jeg forsto overskriften slik: «Solberg tilgir Norge oppførselen overfor kvinnene.» Eller? Hvordan skal egentlig unnskylde anvendes?
Vennlig hilsen fra Unnskyldig
Ja, her er det vel bare å gi innsenderen rett og si at det skulle stått «Solberg beklager», tenkte jeg da jeg først leste spørsmålet ditt. Saken handler jo om at statsministeren på vegne av nasjonen hadde gitt de såkalte tyskertøsene en unnskyldning for hundsingen de ble utsatt for etter andre verdenskrig. Hvis Solberg hadde unnskyldt behandlingen, hadde hun slett ikke beklaget, men tvert om sagt at hun syntes alt var greit. Tenkte jeg. Men det var før jeg så at Bokmålsordboka faktisk åpner for begge typer bruk, og da kreves nærmere undersøkelser. Vi må ty til forskning – på lavt nivå.
Jeg testet setningen på 14 kolleger. De fikk se den i noen få sekunder, og deretter skulle de bruke andre ord til å gjenfortelle hva de hadde lest. Halvparten av dem tolket den på samme måte som deg, den andre halvparten tolket den motsatt. Alder så ikke ut til å ha noen betydning. Hva skal man si til sånt?
---
Spør huslingvisten
Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no
---
Unnskylde og beklage driver i samme bransje. Med seg har de unnskylde seg og beklage seg. Legg til substantivene unnskyldning og beklagelse, så skulle det være nok begreper til å holde forvirringen gående. Inntil videre får moralen være denne: La oss legge avisen til side når vi spiser kveldsmat. Så får andre ha oss unnskyldt.