00:00 - 19. oktober 2018

Jeg er uenig med sønnens norsklærer

Jeg lærte på skolen at vi skal unngå dobbelt bestemthet. Vi skal ikke skrive: Han er den flinkeste sangeren i verden, men: Han er den flinkeste sanger i verden. Vi diskuterte dette hjemme her forleden, og dagen etter spurte sønnen i huset norsklæreren om hva som var riktig. Hun svarte at dobbelt bestemthet er god norsk. Hva skal man si til sånt?

Hilsen russ 1989
 

Til sånt skal man si: Hurra for sønnens norsklærer! Jeg har også hørt at dobbelt bestemthet er en styggedom, men det er ingen styggedom på norsk.

Dobbelt bestemthet er når vi har et substantiv i bestemt form (hunden) og et bestemmerledd i tillegg (denne hunden). Det går også an å ha flere enn to bestemmere. I den sorte, snille hunden er både sort, snill og hund bøyd i bestemt form. I tillegg har vi den som determinativ (et ord som peker på noe annet, for eksempel en sort og snill hund).

Dette betyr ikke at enkel bestemthet ikke forekommer i norsk. Noen ganger er det regelstyrt, som når vi sier mitt hår når determinativet står før substantivet, men håret mitt når det står etter. Norsk referansegrammatikk nevner også at det kan være lydlige forhold som spiller inn, slik at vi gjerne skriver av den enkle grunn – ikke grunnen – av den enkle grunn at det er slik vi uttaler det.

Når du har hørt at du skal unngå dobbelt bestemthet, så tipper jeg det skyldes at det er et fremmedlegeme i andre språk vi har vært under påvirkning av, kanskje først og fremst dansk. På norsk er det derimot bare å dobbeltbestemme i vei. Da slipper vi dessuten å synge «Ja, vi elsker dette land».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse