Mye har vært skrevet om muligheten for at Kristelig Folkeparti foretar et historisk linjeskifte. Partiet som ble dannet i 1933 for å sikre kristenfolket plass i nasjonalforsamlingen, har aldri sittet i regjering med Arbeiderpartiet, enn si i en regjering som gjør seg avhengig av Sosialistisk Venstreparti, Norges mest konsekvente sekulære parti. Min mening om saken er så åpenbar at den er unødvendig å skrive ned.
Men debatten om Kristelig Folkepartis valg har merkelig nok stilt en annen i skyggen. Vi kan få en regjeringskrise fordi KrF velger venstresiden. En regjeringskrise fordi et parti bytter side midt i en periode og attpåtil feller en statsminister de gikk til valg på. Noe slikt har ikke skjedd noen gang før i etterkrigstidens Norge.
De to mest åpenbare grunnene til at regjeringsmakten bytter til et annet parti/andre partier er valg og feil. En regjering kan bli kastet av velgerne. I Norge hvor vi ikke har investitur (innsettelsesvedtak før en regjering går på) er det ikke alltid like enkelt, og en regjering kan i teorien fortsette så lenge ikke flertallet aktivt ber den om å gå. I de fleste tilfeller er det allikevel åpenbart når en regjering har fått gjenvalg eller ikke. Den andre åpenbare årsaken er grove feil, at regjeringen rett og slett mister flertallets tillit og faller på et mistillitsforslag.
Den nye regjeringen skal altså bestå av to av valgtaperne fra litt over ett år siden.
I etterkrigstiden skyldtes det første regjeringsskiftet fra et parti til andre, sistnevnte. Kings Bay-saken i 1963 ble utløst av en alvorlig industriulykke, men ble også et symbolsk oppgjør med den statlige industripolitikken og Arbeiderpartiets maktarroganse, men Regjeringen Lyng hadde sosialistisk flertall mot seg og varte bare i tre uker. Den gjeninnsatte regjeringen Gerhardsen tapte så valget i 1965 slik Arbeiderpartiet kom til å tape valgene i 1981, 1989, 1997, 2001 og 2013, og måtte gi fra seg regjeringsmakten.
Men det er også to andre fremtredende grunner til at regjeringer har gått av: Kabinettsspørsmål fordi regjeringen vil tvinge et stortingsflertall på plass og setter sin egen posisjon inn på det. Det ble Kåre Willoch og Kjell Magne Bondeviks bane. Eller indre oppløsning. Regjeringen faller fra hverandre fordi staurene spriker for mye, for å låne tidligere statsminister Per Bortens ord. Hans regjering håndterte ikke spliden om EEC/EF, det gjorde heller ikke regjeringen Syse. Begge søkte avskjed. En siste og litt kuriøs grunn er at statsministeren nærmest stiller kabinettsspørsmål til folket. Det gjorde Trygve Bratteli i EF-avstemningen, og det kan argumenteres for at Thorbjørn Jagland gjorde noe av det samme med sitt 36,9 i 1997. I hvert fall bidro tallet sterkt til inntrykket av at Arbeiderpartiet hadde tapt valget selv om mindretallsregjeringens manøvreringsrom var akkurat likt som før.
Riktignok har partier byttet side tidligere, som Senterpartiet i praksis gjorde etter Syse-regjeringen, men omstendighetene rundt det regjeringsskiftet som kanskje kan komme i høst, er allikevel svært spesielle. Valget i fjor hadde én klar taper i Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Også KrF gjorde et svært dårlig valg. Den nye regjeringen skal altså bestå av to av valgtaperne fra litt over ett år siden. Det er ingenting i den politiske situasjonen som har endret seg, ingen kriser eller eksterne sjokk som EF-saken. Det snakkes åpent om at et eventuelt nytt flertall «må finne» en sak å felle regjeringen på, med andre ord er det ingenting i dag som tyder på at det foreligger en sak som åpenbart ville fremkalt mistillit i en normalsituasjon. Så gjenstår det å se hva velgerne vil mene om dette i det lengre løp. Jeg vil tro velgere flest først og fremst ønsker å bytte regjering ved valg.