La det være sagt med en gang: de beste potetene i verden er selvsagt gulløye og mandel fra Sør-Troms. Rød gulløye i skiferjord er i særklasse, men den er fanden så sjelden. Sørover i Europa blir det bare verre og verre. For mye drevet, for mange fold og for mye vann i kjøttet. I statene må du til bortgjemte Idaho for å få de beste potetene. The famous spuds. Stakkars Idaho. Full av gærninger og sekter oppe i skauen i nord. Highbrowene i New York ler overlegent bare de hører navnet på hovedstaden Boise, akkurat som Toten og Gokk i gamle dager. Vi kjørte opp til Ketchum slik at jeg kunne få tåre litt på gravsteinen til min gamle ørn Ernest Hemingway der han ligger litt nord for byen, mens kjendisene og rikfolkene koser seg i Sun Valley rett over på andre siden av Highway 75. Men vi krysser aldri veien, ikke på vilkår. I denne staten ble en viktig del av det 20. århundrets litteratur født gjennom Ezra Pounds babygråt i Hailey og avsluttet da Ernest begikk selvmord i Ketchum. Og i hvor mange filmer har ikke Clintern ridd med Sawtooth Range i bakgrunnen? Så hvorfor ikke ta kvelden i Ketchum? Dette er eksotisk realitetsorientering. Først går du hjulbent inn i en av barene – og har du flaks, vil du høre nabotyning av Wyoming med høylytte sauehistorier (såpass frivole at du nesten ikke tør gjenfortelle vitsene på stampuben din en fredagskveld med gutta). Etterpå vagger du latterhikstende og sjokkert inn i restauranten der de serverer perfekt stekt ørret og et fjell av mashed potatoes som overgår de fleste jeg har stappet i meg gjennom et langt liv.
RaSan