Annonse
00:00 - 28. september 2018

«Jeg er redd for å se ut som en tosk som prøver å ‘være med på moten’.»

Annonse

Kjære Estetiker. Over skilleveggene på kontoret har vi i løpet av de siste ukene diskutert et dilemma som har vist seg å være foruroligende vanskelig å løse. Nemlig: hvordan kan man, som mann, begynne å gå med caps etter fylte 30 uten at det føles som en flau gimmick? Jeg synes det ser bra ut på alle andre, men selv er jeg redd for å se ut som en tosk som prøver å «være med på moten». Jeg er ikke alene. Hvorfor har jeg det sånn? Går det an å overkomme frykten? Og hvis ja, hvordan går jeg frem?

Hilsen Hodeblyg lydmann

Estetikeren: Kjære hodeblyge lydmann. Om jeg ikke tar helt feil, sitter du også med følelsen av at dette ikke handler om caps, men et mye større spørsmål – nemlig hvordan du, som mann, kan begynne med et helt nytt stiluttrykk etter de legitimt formative tyveårene og samtidig beholde troen på at du er et såkalt autentisk menneske?

Menn, til forskjell fra kvinner, bør sosiokulturelt sett helst ikke bare «få ny stil». De kan begynne med nye ting som får stilmessige implikasjoner, (bli «proff»-syklist, få kjæreste, begynne i et advokatfirma og så videre), men de kan ikke bare bli «fine» uten grunn, og de kan på ingen måte erverve seg en garderobe med mange og spennende plagg der det tidligere sto et mausoleum. Unntaket er selvfølgelig menn som har stilinteresse som en tydelig og uttalt del av personligheten sin, men dem er det, som vi vet, forstemmende få av.

Hvorfor er det sånn? Fordi den lystige og omskiftelige moten ble kodet feminin, irrasjonell og banal på begynnelsen av 1800-tallet, mens mannen ble proff, moderne og dresskledd. Det er dette skismaet som kommer snikende når selv den uskyldigste capslyst føles dypt problematisk. Problematisk fordi den naturlige lysten til å pynte seg og endre utseende ble kodet «jentete» og «dum» i stedet for «menneskelig» og «interessant». Det låter absurd, og endring er på vei, men her er vi, altså. Fortsatt.

På toppen av dette kommer dessuten den slemme, modernistiske ideen om at du er det du har på deg. Her sitter menn opplagt ikke bare på én nøtt, men to: All den tid du ikke har vært en capsbruker før, er du det heller ikke. Samtidig kan du ikke vite om du egentlig er det før du har prøvd. To nøtter, altså. Og en høne og et egg.

Disse historiske føringene eller begrensningene er det du baler med i møte med den unnselige capsen. Et plagg så dønn alminnelig, så dønn utbredt og så dønn moderne at det bare er du som vil stusse over at hodet har fått ny innpakning, og eventuelt litt for mye å tenke på, dersom du velger å plukke den ned fra hylla. Caps etter fylte 30 er ikke skinnjakken etter en smertefull skilsmisse. Ei heller en motorsykkel etter fylte 50. Og selv om den hadde vært det – hva så? Noen er nødt til å gå i bresjen for at mannens behov for å visuelt markere og fysisk se sin egen endring skal bli legitimt. Kvinner får og kan leke seg med det endringsimperativet. I likestillingens navn er det bare rett og rimelig at moderne menn tar eierskap til det samme. Men det må altså gjøres. Og siden rammene er trange, skal du få fødselshjelp.

Caps etter fylte 30 er ikke skinnjakken etter en smertefull skilsmisse.

For hvordan kan vi sørge for at endring kan skje og capsen bli din på en naturlig måte? Jo, vi må skape den hjertevarmende følelsen av autentisitet. Og hvordan skape den? Jo, vi setter oss på flyet til verdens mest upretensiøse land: Syden. Der er det, som vi vet, solsenger og paraplydrinker, varmt og godt, men viktigere enn det – det er lov til å gjøre ting du normalt ikke gjør hjemme. Du kan drikke for mye under slagordet «fortjent!». Gå med sarong og stråhatt under slagordet «praktisk!». Eller plukke med seg en caps fordi solbrillene forsvant eller svetten sildrer som besatt under lesebrillene. Selvbedrag kan være en utmerket ting, og ingen – jeg gjentar: ingen – behøver å vite at capsen var dypt ønsket.

Så enkelt kan det gjøres. Jeg gjorde det sånn. Jeg innrømmet for meg selv at den hvite capsen med rubinrød påskrift og en gul, liten firfisle fikk meg til å se enda brunere ut – finere! – men ervervelsen var kodet «funksjonell». Og da jeg kom hjem? Ja, da sluttet jeg selvsagt ikke bruke den. Den var svettet inn, og jeg hadde normalisert at alt i kofferten så bedre ut med capsen på. Capsen var blitt min, eller enda bedre: «meg», og det samme hadde luas forbilledlige påskrift: Mallorca!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse