Kjære Estetikeren. Jeg er en dame som fikk estetisk bevissthet sånn cirka midt på nittitallet, den gang man skulle ha syltynne øyenbryn og hvitpudrede kinn. Siden den gang har jeg hengt sånn halvhjertet med på de ulike nye moteretningene og øyenbrynstrendene. Jeg har fulgt noen og forkastet andre. Aldri helt funnet min greie. Nå har jeg skjønt at jeg slett ikke ønsker å være med på alle motens vindkast. Jeg vil bare ha en stil som jeg kan justere med små grep og ett og annet signaturplagg nå og da – ja, bare være sånn passelig elegant – og få plass til det hele i et ganske lite klesskap. Og kunne gå fra jobb (formell) til fest til familiemiddag uten større hodebry, og uten at klærne kommer inn døren før meg. Men skrekk: Tenk hvis det betyr at jeg stivner i en forgangen stil og dermed ser enda eldre ut enn jeg tross alt er? Hva skal jeg gjøre?
Hilsen midtlivskrise
Kjære midtlivskrise. Denne gangen skal jeg ta dere med til et stort og herlig klesskap. Mitt eget. Der inne bor det, som omtalt i en annen trykksak, fire ulike personer. En cowboy, Cher Horowitz fra Clueless, en hiphoper og en eldre dame med hule kinn, skarpt blikk og en skriveblokk over kneet: Karen Blixen. Cowboyens høysang har jeg sunget før, her skal vi konsentrere oss om Blixen, filtrert gjennom Meryl Streep i Mitt Afrika (1985). Eller snarere følelsen av Blixen i Afrika.
Hva er det med henne som er så interessant? Livskraften, selvfølgelig, viljen til å fortelle og pennen til å skrive med. Og i dette tilfellet – evnen til å skape en skikkelse som, alt i egen samtid, uttrykte autoritet, annerledeshet og en egen form for kvinnelig tyngde. Myk, men hard; elegant, men funksjonell; tidsriktig, men tidløs.
Blixen/Streep hadde en garderobe bestående av både kjoler, bukser og draktsett, men her skal vi sirkle inn den delen som føles relevant nå: den moderne, maskuline stilen.
Hvordan så hun ut? Da syfilisen skjøt fart handlet det om turbaner, brosjer og sorte høyhalsere, men før det, i Kenya ved foten av fjellet Ngong, dreide det seg om verdien av virkelig gode skjorter og bluser, virkelig gode jakker og virkelig gode sko. Plagg med struktur, kvalitet og egenart. Basisplagg som galant holder døren og lar deg gå inn først, men som bærer deg likevel. Og som stadig vekk har evne til å imponere i en verden full av løver, elskere, svigermødre og annet ræl og løse tråder.
Poenget er ikke at jakke og bukse skal matche, men funksjonelt utfylle hverandre.
Da jeg fikk den «blixenske» lysten over meg, begynte det her – med en lett blazer i ulltweed, kjøpt på Vestkantorget av en dame som lo rått og sa at hun hadde sluttet å røyke og «est ut!». Synd for henne, veldig bra for meg. Brått hadde jeg et plagg som løftet de høye linbuksene jeg hadde fra før av, til noe som kunne minne om Blixens antrekk for en kjapp rekognoseringstur rundt farmen. Et grunnoppsett à la en klassisk dress, men uten dressens ambivalente alvor. Her er ikke poenget at jakke og bukse skal matche, men funksjonelt utfylle hverandre. En stor forskjell. Og hvis den vevde ullteksturen ikke er svart, men levende beige, grønn eller grå, er det enda bedre.
Det første du skal skaffe deg er altså to–tre kvalitetsblazere i ulike farger, teksturer og snitt. Velg fargetoner som kler hudtonen din, og vær oppmerksom på at skuldrene er godt konstruert og at armhulene ikke er for trange. Vestkanttorget er et bra bet. Hyggelige folk, pene priser og pølse og vafler til tyve kroner.
Og under jakken? I Blixens Afrika, og hvor som helst, la det neste plagget være en hvit skjorte. Et plagg å åpne og lukke ettersom setting (seriøs/sensuell), og å rulle ermene opp på når dagen drar seg til (jordnært!). Et uttrykk for en aristokratisk avslappethet og en arbeiders ærlige intensjoner. Igjen, velg skjorter med god struktur og flatterende snitt. Og er skjorten ekstra gjev, ta gjerne en til i en annen farge eller et annet mønster. Ved siden av mine to hvite favoritter har jeg kost meg intenst med en rød- og hvitstripete en, og en enorm lakenpose av en turkis silkeskjorte. Den første er kjekk fordi den signaliserer at alvor aldri betyr kjedsomhet, mens den turkise, i kraft av sine flommende volumer og «Côte d’Azurske» velstand, aldri slutter å overraske. I alle fall ikke meg.
Hva mer? Sko, så klart. En god sko, høy eller lav, gir selvtillit og vitner om en persons evne til langsiktige resonnementer og dyp selvomsorg. Hvor ofte ser man en person med virkelig tillitvekkende fottøy? Pent formede, godt sydd og i et materiale som ikke rynker og sprekker eller har en såle hard og uergonomisk som en kortholder? Ikke ofte.
Den gangen kunne selv en tåpe ha formidable sko – nå krever det forstemmende mye vett.
Tilbake til Afrika – Mitt Afrika, altså – legg merke til skoene til både Meryl Streep, Robert Redford (Blixens store kjærlighet) og den labile lurifaksen Klaus Maria Brandauer (Blixens ektemann). Den gangen kunne selv en tåpe ha formidable sko – nå krever det forstemmende mye vett. La en av de vettuge være deg. Velg deg et par lave spasersko, et par ankelboots med litt hæl og holdning, og noen langskaftede støvletter som varmer vinterleggen og som gjør skjørtevalg lett de gangene du har lyst til det. Dagestad er et bra sted å finne et par nye livsledsagere eller to, Agnar Hagen også.
Helt til slutt: Fullfør gjerne garderoben med noen aksenter som setter en spiss på hverdagens kjedsommelige inn-og-ut av døren. Et formidabelt skjerf eller to, noen riktig episke øredobber som kan bo i vesken, et par høye hæler som kan få selv det platteste arrangement til å fremstå som en gyllen anledning, og et par himmelske hansker. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men selv føler jeg en barnslig glede over å begynne et møte ved å legge, eventuelt slenge, hanskene mine på bordet.
Virkelig bra briller, om det er aktuelt, og en leppestift som innbyr til samtale, har samme effekt. Tenk dessuten på dette: Er det ikke interessant hvordan den største vattnisse kan se ut som en begavet filosof med riktig forstørrelsesglass over neseryggen?
Vi har ikke engang nevnt kjoler, bukser, kåper, skjørt og strømper. Men her er altså hovedrådet: Med utgangspunkt i Blixens silhuett, eller kanskje snarere holdning, vil du aldri føle deg utdatert eller kjedelig. Hverken for opp- eller nedknappet, for feminin eller for maskulin. Nøkkelen ligger i å finne plagg som bærer en del av byrden for deg, og der er en god jakke, med myk rygg og staute skuldre, en optimal begynnelse.
Og fargepaletten? Begynn med ull, jord, åker og eng, spe på med et streif av Matisse når du føler overskuddet komme. De fleste nordiske hudfarger har godt av et streif sitron, kobolt eller julerødt. Også utenfor sesong.
Kjærlig hilsen Estetikeren