Påfyll

Et siste farvel til Etikeren

Trond Berg Eriksen avliver Morgenbladets etiker og skuer tilbake på et virke uten noe moralsk system. Og om du lurer: Du kan fortsatt skyte hunden.

– Jeg har tenkt på hele dette virket som en forberedelse til å skrive en hverdagsfilosofi. Jeg håper i alle fall at når jeg leser gjennom de 400 svarene jeg har gitt, så oppdager jeg noen linjer.

Det sier Trond Berg Eriksen, professor emeritus i idéhistorie fra Universitetet i Oslo, forfatter av en imponerende rekke bøker. Dog, langt viktigere enn alt dette: Han har i åtte år vært Norges etiske kompass gjennom sin ukentlige etikk-spalte i Morgenbladet, hvor han har svart på etiske utfordringer og kvaler innsenderne har møtt i egne liv.

Men denne uken er det slutt.

– Jeg føler jeg har sagt det jeg hadde på hjertet. Jeg liker ikke å misbruke mine leseres tid med repetisjoner, sier han.

– Noen sier vel at det skulle jeg ha tenkt på for fem år siden, men inntil nå har jeg selv oppriktig talt hatt glede av å gjøre det. Her er ingen mysterier, bare vanlig metthet.

Selv om innsenderne har tryglet ham om å løse deres utfordringer, har ikke Etikeren egentlig fikset et eneste problem gjennom alle disse årene, mener Eriksen. I stedet har han forsøkt å floke ting mer til for innsenderne.

– Det er en god oppskrift. Slik sett står ikke jeg igjen med hele ansvaret for de etiske avgjørelsene. Jeg dytter noe av det over på spørreren.

– I etiske spørsmål er det ingen om har helt rett, og andre som tar helt feil. Vi opplever problemer forskjellig. Det har jeg forsøkt å respektere, ser han.

I etiske spørsmål er det ingen om har helt rett, og andre som tar helt feil. Vi opplever problemer forskjellig.

Etikerens situasjonsbaserte moralisme – kanskje man til og med kan kalle det relativisme – virker å være gjennomgående.

Hunden kan skytes

. For om man tar stikkprøver fra det vi vel kan kalle «Etikeren-korpuset», finner man ikke et moralsk system styrt av tydelige dogmer eller teser. Det kan for eksempel være rett å lyve om en utroskap, under visse omstendigheter. Og om du skjønner at en venn etter all sannsynlighet lider av en udiagnostisert lidelse, er det ikke alltid rett å si ifra. Samtidig er det etisk feil å akseptere at en videregående skole sender ut brev med skrivefeil til elever og foreldre. Hvor porten er bred og hvor veien smal, er avhengig av situasjonen. De som mener de lever livet etter stramme og konsekvente etiske regler, bruker ofte slike matriser som et skjold de kan sette opp mellom seg og verden, mener Eriksen.

– Slike etiske systemer bygges ofte opp som et forsvar.

Etikerens eklektiske etikk har ført til fyrige reaksjoner i løpet tiden han har virket i Morgenbladet. Han har flere ganger havnet i klinsj med fagmennesker som også baler med livets store problemer, det være seg psykologer eller veterinærer.

Sistnevnte reagerte på Etikerens aksept for at en jeger kan ta med seg den gamle hunden sin ut i skogen og skyte den.

«Jeg savner at etikeren mer direkte belyser hvem sine behov disse hundemenn, og oftest jegere, egentlig ønsker å tilfredsstille ved en slik handling. Hundens behov kan det neppe være, til det er risikoen for skadeskyting for stor», skrev veterinæren. Eriksen mener fortsatt det må være greit å skyte hunden, så lenge man er bevisst på at en hund «har et sjelsliv som er vel så komplisert eller så interessant som en fagmann eller en annen utenforstående kan få meg seg».

«Sprøyte gæren». 

Psykologer har blant annet reagert på hans bruk av begrepet «psykopat» om en psykisk syk person som ble nevnt i en innsenders spørsmål. Men Etikerens frihet består i å kunne se bort fra og unngå medisinsk og psykologisk fagterminologi når man beskriver relasjoner vi har til andre mennesker, eller dyr, mener han.

– Det er farlig å gjøre alminnelige dilemmaer om til en faglig bekymring. Man kan ikke bestemme hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt ut fra en fagtradisjon. Alle har ressurser til å tenke gjennom hvordan man virker på andre, hvordan ens egne valg får konsekvenser på livsveien. Jeg er opptatt av dette med common sense, sier han.

– Man bør ikke fagliggjøre eller monopolisere meninger om livsproblemer, sier han.

Så har man en venninne som mest sannsynlig har tourettes, kan det være greiere å si at hun er «sprøyte gæren», har «en skrue løs» eller er «dum som et brød» i sosiale sammenhenger, heller enn å dra inn diagnosemanualer.

– Jeg tror at diagnoser kan stenge for en innsikt i andre menneskers dilemmaer. Da har man tatt avstand til det, og befinner seg utenfor den problematikken som tilsynelatende behersker adferden, sier han.

Da står man bedre uten et fast system.

– Jeg er ikke så sikker på om disse automatiske eller faglige begrunnede reaksjoner som gjerne befinner seg innenfor et språkspill, er måten å gjøre det på. Det å snakke med venner, eller noen man kjenner – å snakke ordentlig ut med dem man bor sammen med – er en bedre måte å gjøre det på enn å ty til diagnoser.

– Så Etikeren er et forsvar for den ikke-vitenskapelige kunnskapen om livet og verden, da?

– Ja, det er en formulering jeg kan vedkjenne meg, sier han.

Så heller enn å få etikken inn i et skjema, har Etikeren angrepet hvert enkelt spørsmål kvalitativt.

Nå skal han altså snu bunken, lese gjennom alle svarene han har gitt. Først da finner Trond Berg Eriksen ut om det finnes et mønster i Etikerens moralske verdenssyn.

– Så blir jeg kanskje mer klar over hva jeg selv mener.

Les også historien om etikerspaltens trange fødsel og en samling med noen av de beste tekstene – samt den splitter nye Generetikeren – kunstig intelligens som spør og svarer om moralske spørsmål ved å plukke ut vilkårlige setninger fra Trond Berg Eriksens nærmere 400 svar.

Mer fra Påfyll