Annonse
10:31 - 02. september 2018

«Er leopardmønster glamorøst, klassisk, diktatoraktig eller harry?»

Annonse

Kjære estetikeren. Jeg har nylig i jobbsammenheng vært i en mindre by i det østlige Ukraina. Overnattingsfasilitetene var ikke av det snuskete slaget, men bød like fullt på laken, dynetrekk og putetrekk i leopardmønster. Den første morgenen våknet jeg med et rykk og total forvirring: hvor var jeg, rent geografisk – og i livet generelt – når jeg våknet opp såpass omfavnet av leopardmønster? Denne forvirringen synes jeg er treffende for følelsene rundt bruken av leopardmønster i det hele tatt. Er det glamorøst, klassisk, diktatoraktig eller harry? Hvor mye av det kan man bruke uten å ty til ironisk distanse? Kan du hjelpe med å nøste litt opp i dette?

Hilsen Forvirret

Kjære Forvirret. Vi begynner med å legge oss på lur ved selve kilden. Og der kommer den. Leoparden. Solens lys og mørkets hjerte. En av næringskjedenes toppkonsumenter og en av Afrikas fem store. Ikke jordbundet majestetisk som løven, ikke grusomt vakker som tigeren, men en kunstferdig sprut rett ut av overflødighetshornet: Maks presisjon! Maks kraft! Maks selvsikkerhet! Maks eleganse! Det gulskimrende skinnet, de svarte rosettene, de store musklene og det megetsigende ansiktsuttrykket. Hvem vil ikke være en leopard? Være som en leopard?

Helt fra begynnelsen av har mennesket assosiert seg med leoparden. Sheshat, den egyptiske gudinnen for visdom og kunnskap, gikk svøpt i en kjole av leopardskinn; den anatoliske gudinnen Kybele, herskerinne over fruktbarheten og jorden, hadde leoparder som levende ledsagere og det samme hadde Dionysos, den greske guden for vin og nytelse. Det vil si, når han ikke gikk med skinnet over ryggen og de prikkete labbene dinglende over brystet. Sjekk for øvrig ut mosaikken med Dionysos ridende på en slank leopard. Aldri har du sett en så lysten gutt og et kattedyr med en like erigert hale.

Listen over guddommer og religioner med leopardkobling er lang, men her holder det å påpeke at leoparden, alt fra oldtiden, representerer både kunnskap og hedonisme, det rasjonelle og det irrasjonelle, det kultiverte og det dyriske. Og, inn under det – det erotiske. Det er også på sin plass å understreke at katter i det hele tatt, i førkristen tid, er et positivt ladet dyr. Tenk bare på egypternes favorittgudinne Bast, som ble utstyrt med kattehode, eller vår egen Frøya som ragget rundt i en vogn forspent med katter. Når kristendommen tar over roret kobles imidlertid katten mot en ganske annen kraft: satan. I samme sveiv blir den også et symbol for den labile – og ugudelig nok – seksuelt interesserte kvinnen. Et heksedyr, altså, for en potensielt heksete rase.

Når opplysningstiden sklir over i romantikken på begynnelsen av 1800-tallet, skjer det to ting som bringer leoparden nærmere moderne vestlig motelogikk. For det første gjør Napoleon store arkeologiske funn både i Egypt og Italia, og gjenfinner leoparden som skissert over. Slik finner den veien til Europa både som nette husskulpturer og annen utsmykning, og som tekstiltrykk på klær. Litt frekt og svært spennende.

Omtrent samtidig skyter kolonialiseringen av Afrika fart for alvor, og kvalitetsbevisste klåfingre kjæler snart vilt for rosettskinn på lik linje med elfenben, smaragder og andre naturalia. Vi kan også tenke oss at den slående ikonografien med aristokratiske Zulukrigere, sterke høvdinger og leoparder, feier koloniherrene av banen. At det nører opp under skjortebrystenes mørke lengsel mot å erobre det som ikke lar seg erobre: et stort fremmed kontinent; eller en kvinne, kanskje. Maks eksotisk. Maks erotisk. Maskulin erobrertrang og Tarzan i emning. Et passende villdyr for temmede hannkatter.

Men virkelig folkelig, og virkelig ambivalent, kunne ikke leopardmønsteret blitt om vi skulle holdt oss til bare skinnet.

Det er først med 30-tallets høyteknologiske tekstilindustri at leoparden går fra pels til mønster, og at mønsteret finner veien inn i den høyverdige motekulturen, og videre ut til massene. Christian Dior sparker i gang ballet med den sagnomsuste kolleksjonen «New Look» (1947), gallakjolen «La Africaine» – med mer leopardtrykk enn det er plass til på en leopard – som får moten til å gå av skaftet. Mønsteret blir high fashion og kodet som klassisk glamour.

Men, som det ofte er med mote, går den opp som en løve, og ned som en fell, og utover femtitallet, med den kalde krigens prekære behov for varme pinuper, blir leopardmønsteret stadig tettere koblet til det usubtilt erotiske: Lekne pussycats med kattedyrsbikini og en hemmelighet med samme navn mellom bena. Leopardmønster betyr ikke lenger bare glamour, men Hollywood, og etter hvert sex og kitsch. Parallelt plukker dessuten undertøysindustrien opp mønsteret slik at erotikken også kan prøves ut hjemme.

Når vi kommer til 60-tallet er leopardmønsteret dermed sementert som nettopp flertydig, slik du påpeker. Det er Jackie O med leopardskinnskåpe på velgerturné, det er den lettkledde tegneserieheltinnen «Sheena Queen of the Jungle» og det er den afroamerikanske sangstjernen Eartha Kitt, som bevisst spiller både på elegansen, sexappellen og eksotismen.

Over de neste tiårene, og frem til i dag, fortsetter leopardmønsteret med å være både inne og ute, herlig og harry, nøytralt og politisk. Det er både punkete ironisk (Debbie Harry), anti-kjønnsstereotypisk (Kurt Cobain) og klassisk high fashion (Catherine Deneuve, Kate Moss eller Kate Middleton). Det er kjenningsmelodien både til lumske forførerinner som Mrs. Robinson i «The Graduate», trashy tv-seriefigurer som Fran «The Nanny» Fine og mektige rapdogs som Lil’Kim og Niki Minaj. Og det er Beyoncé.

I alle tilfeller later det til at leopardmønsteret ikke etterlater noen upåvirket. Det fascinerer eller frastøter. Truer eller fryder. Eller fyller oss med en skrekkblandet fryd, slik farlige ting gjerne gjør. Og det ser ut til å fylle bæreren med dyrets egenskaper. Da fotografen Émilie Régenier laget utstillingen fra «Beyoncé til Mobutu», et dypdykk i den verdensomspennende bruken av leopardmønster, svarte glade brukere nettopp at det fylte dem med kraft og selvtillit, og at det fikk dem til å føle seg ovenpå og sexy.

Og det kan jeg være enig i. Jeg har to ting i leopard – en body og et miniskjørt – og kan ikke si annet enn at jeg føler meg farlig nær urkreftene når jeg kliner til og bærer begge.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll