Påfyll

Teknologiskepsisen som nå vokser frem er annerledes enn panikken, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Ny politikk fra Frankrikes svekkede supermann-president Emmanuel Macron og en twittermelding fra den veldig forhenværende, men alltid tilstedeværende, tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes, har skapt en aldri så liten debatt her hjemme om mobiltelefonens plass i skolen. Macron har innført et nasjonalt forbud mot mobiltelefon for elever i den franske skolen, og burde ikke vi vurdere det samme, spurte Hernes på Twitter. Svaret er ja.

Teknologipanikk har forekommet flere ganger gjennom historien. Både kinoen, fjernsynet og fargefjernsynet ble utsatt for det samme. Med internett og mobiltelefonen skjedde egentlig det motsatte: en til tider grenseløs teknologioptimisme. Det var ikke måte på hva den nye teknologien skulle føre til av demokratisering, maktspredning og desentralisering. Man behøver ikke å være dystopisk for å konstatere at utviklingen er blitt annerledes.

Teknologiskepsisen som nå vokser frem er annerledes enn panikken fordi den baserer seg på våre erfaringer så langt. Bekymringen for hva som skjer med våre private opplysninger, for hvordan ytringsfriheten forvaltes av store, multinasjonale selskaper som kan være ekstremt politisk korrekte og mer puritanske enn den mørkeste indremisjonspredikant, eller simpelthen for hva som skjer med oss selv i hverdagen når vi ser opp fra mobiltelefonen og oppdager at vi har brukt tre timer på meningsløsheter eller ikke klarer å konsentrere oss om en bok fordi vi stadig «må» sjekke telefonen.

Jeg har en gutt på halvannet år som er en rutinert mobil- og nettbrettbruker. Ganske ofte snakker jeg med folk som synes slikt er imponerende, som om det å kunne sveipe og trykke på en skjerm er et uttrykk for digitale kompetanse (som det så fint heter). Men det er omtrent like imponerende som at han kan trykke på en knapp eller søle ut et glass vann. Beundringen bygger på en av de store mytene om digital kompetanse, nemlig at dagens oppvoksende generasjon er digitale innfødte som nærmest av seg selv kommer til å få digital kompetanse.

Min sønn må få oppdragelse og dannelse for å bli et godt menneske. Og han må dannes og kultiveres for å få digital kompetanse. Én del av denne kompetansen er selvfølgelig å kjenne og bruke verktøyene, men like viktig er å forstå kildekritikk, kunne vurdere sannhetsgehalten i informasjonen, i tillegg til en egenskap som bare vil bli viktigere i årene som kommer: selvkontroll. Digital kompetanse innebærer også å kunne legge bort telefonen og ikke sjekke hva som skjer hvert femte minutt.

Digital kompetanse innebærer også å kunne legge bort telefonen.

Det må være en selvfølge på enhver skole at mobilen utelukkende brukes når læreren gir eksplisitt beskjed om det. Om det ikke er klart, må det gjøres klart. Samtidig er et mobilforbud ikke bare begrunnet med det som skjer i timen, men også med hva som skjer i friminuttene. Med elever som ikke snakker sammen, ikke ser hverandre og ikke beveger seg. Det er gode argumenter for et forbud.

Til tross for denne grausamme Salbe har jeg en viktig reservasjon som foreløpig er så tungtveiende at jeg ikke er for et nasjonalt forbud (selv om jeg helhjertet støtter lokale forbud). Det har en verdi at kommunene og skolene får lov til å bestemme selv. Vi bør ikke detaljregulere for mye fra nasjonalt hold. Også fordi en del skoler faktisk har klart å finne gode kjøreregler og god bruk for mobiltelefonene både i timene og friminuttene. Jeg husker ikke helt hvilke, men bare vent et øyeblikk så skal jeg google det.

Mer fra Påfyll