Franz Kafka var glad i øl. Det bør ikke komme som en overraskelse – han var tross alt tsjekker. I et brev fra mai 1920 til søsteren Ottla, skildrer han seg selv «i dag i ølhagen (ja, jeg snudde et lite glass øl mellom fingrene mine)».
Kafka er ellers et navn som forbindes med halvmørke, fremmedfølelse, skyld og angst, så tanken på ham i en solfylt ølhage med et gyllent glass mellom hendene, kanskje til og med smilende, kan være uvant. «Slik kom vi til Strelecky ostrov, drakk øl der», skrev han i et brev til venninnen Milena Jesenská i august 1920, mens han i august 1907 skrev til vennen Max Brod: «[…] spilt mye biljard, tatt lange spaserturer, drukket mye øl».
Hva slags øl drakk han? «Tsjekkisk øl, selvfølgelig, siden det var verdens beste øl, slik det også er i dag», sier den tyske Kafka-eksperten Reiner Stach. I tillegg til en biografi i tre bind, har Stach også gitt ut Ist das Kafka? 99 Fundstücke (Er det Kafka? 99 funn), en lettere bok der Kafka presenteres gjennom sitater og anekdoter, og funn nummer 9 heter «Kafka trinkt Bier» («Kafka drikker øl»).
Der går det likevel frem at han ikke var fremmed for å smake på det lokale ølet når han var ute og reiste. «Milanesisk øl lukter som øl, smaker som vin», skrev han i reisedagboken den 1. september 1911. «Lichtenhainer i tremugger. En fæl lukt når lokket åpnes», het det den 28. juni 1912.
Stach tviler på at Kafka noen gang var full – å miste selvkontrollen fikk ham til å føle seg svært ukomfortabel. Derimot kalte Kafka seg selv, lettere ironisk, en «pasjonert drikker», noe som betyr at han drakk øl med en intens glede, som en gourmet, og til det trengte han ikke store mengder.
Kafka opplevde et visst drikkepress i ung alder. «[…] du kunne rose meg når jeg greide å spise meget eller kanskje til og med drikke øl til maten […]», skrev han i et 47 sider langt brev til faren da han var 36 år gammel.
Hermann Kafka, faren, var sønnens rake motsetning, en kraftig buldrebasse, og den vesle, spedlemmede Franz hadde ikke et godt forhold til ham. «Du spurte meg forleden dag hvorfor jeg påstår at jeg er redd for deg», åpner brevet, og Kafka er snar med å forklare at «frykten skyldes så mange forskjellige ting» – blant annet farens oppførsel ved middagsbordet.
«Ettersom jeg som barn vesentlig var sammen med deg ved måltidene, var det særlig bordskikk du gikk inn for å lære meg. Det som kom på bordet måtte spises og det var forbudt å kritisere maten. Men du erklærte ofte at maten var uspiselig og kalte den ‘bikkjemat’; det ‘feet’ (kokkepiken) hadde ødelagt den. Fordi du med din glimrende appetitt og din forkjærlighet for riktig varm mat alltid spiste fort og tok store biter, måtte også barnet skynde seg; det hersket dyster taushet ved bordet, bare avbrutt av formaninger: ‘Spis først og snakk etterpå’ eller ‘Fortere, fortere, fortere’ eller ‘Ser du ikke at jeg alt har spist opp for lenge siden’. Det var ikke lov å knase ben med tennene, men du gjorde det. Det var ikke lov å slurpe i seg eddik, men du gjorde det. Det viktigste av alt var å skjære pent av brødet; men at du gjorde det med en kniv som dryppet av saus, spilte ingen rolle. En måtte passe på å ikke søle mat på gulvet, men det var gjerne under din stol det lå mest til slutt.»
Alt dette kunne vært bagateller, mente Kafka, hadde det ikke vært for at det delte verden i tre deler, «en hvor jeg, slaven, levde under lover som bare var oppfunnet med tanke på meg og som jeg til og med, uten å forstå hvorfor, aldri greide å oppfylle til punkt og prikke» – og der har vi nærmest forfatterskapet hans i et nøtteskall. Den uforståelige, utilnærmelige og inkonsekvente autoriteten har sitt opphav i faren ved middagsbordet, litt forenklet sagt.
Den uforståelige, utilnærmelige og inkonsekvente autoriteten har sitt opphav i faren ved middagsbordet, litt forenklet sagt.
Mot slutten av livet fikk Kafka tuberkulose. På sanatoriet skrev han et brev til foreldrene, der han fortalte om hvordan han forsøkte gjøre måltidene lettere å få i seg, «og dette kan det hende du liker far, med øl og vin. Schwechater maltøl og Adriaperle». En venn skrev til familien at «han drikker øl til hvert måltid nå, og nyter det så mye at det er en glede å se på».
Like før han døde, delte han et minne med kjæresten Dora Diamant som røper at forholdet til faren ikke bare var negativt. Han fortalte at om sommeren pleide faren å ta ham med for å bade i elven som renner gjennom Praha.
«Deretter satt vi nakne sammen ved buffeten, begge med en pølse og en halvliter øl. […] Du må se for deg den enorme mannen som holder en nervøs bunt av bein i hånden, eller hvordan vi kledde av oss i det mørke og lille avkledningsrommet, hvordan han trakk meg ut fordi jeg var så sjenert, hvordan han forsøkte å lære meg sin såkalte svømming, et cetera. Men så var det ølen!»
Den 2. juni 1924, dagen før han døde, var det dette han skrev om i et siste brev til foreldrene: «Forresten, nå da det ofte er så varmt, tenker jeg på at vi var jevnlige øldrikkere for mange år siden, da far tok meg med til svømmeskolen.» Samværet rundt de to ølglassene ble en trøst, et symbol på den nærheten han alltid hadde savnet, om vi skal tro Stach.
Brevet til faren er oversatt av Lotte Holmboe.