Estetikeren

Kunstige vipper – hvorfor er det akademikerne mot røkla?

Kjære Estetikeren

Jeg har et spørsmål som går på en av de siste årenes store trender: løsvipper og vippe-extentions. Utgangspunktet er at jeg har to ulike vennekretser: akademikere – og dem som jobber innen finans, marketing og i helsevesenet. Observasjonen er som følger: I førstnevnte yrkesgruppe har jeg aldri sett snurten av falske vipper, og jeg kjenner heller ingen som ønsker å skaffe seg dem. I den andre gruppen, derimot, er det helt vanlig. Hva skyldes den store forskjellen? Og for å være veldig fordomsfull: skjønner ikke sistnevnte gruppe at de ligner på kameler når vippene blir så lange at øynene konstant har nedslått markise? Jeg prøvde meg med noen få, veldig korte vippe-extentions for noen år siden, men syntes det var så ubehagelig at jeg aldri vil gjøre det igjen. Jeg føler meg som sagt veldig fordømmende her, men opplever et påfallende skille mellom mine to ulike kretser, akademia og røkla. Kan det stemme?

Hilsen Øgonfrans

Kjære Øgonfrans

Jeg har i grunnen ventet på et spørsmål som dette i kjølvannet av de brede brynene vi har diskutert tidligere. For er det sånn at de musefete brynene bor mutters alene midt i panna til de pene pikene? Selvsagt ikke! Rett nedenfor treffer vi på en annen avlegger fra dyreriket – en krysning mellom blyg hårete larve og forførende sommerfugl: kunstvippene.

For å sirkle inn vippefenomenet, som ganske riktig er verdensomspennende og stadig økende, har jeg lyst til å begynne med en anekdote:

Jeg er hjemme hos mine foreldre på Lillehammer, og har akkurat vært og kjøpt et par wienerbrød til pappa, hans store favoritt, og mens vi sitter der ved kjøkkenbordet, og han skal til å sette tennene i det første, faller den skarpe vårsolen rett på de pene, brune øynene hans. Jeg blendes. Var ikke øynene hans med ett helt usedvanlig vakre? Skyldtes det vårlyset? Wienerbrødet? Med ett går det opp for meg at pappa har fått tettere vipper. Han sitter der som en lidderlig vampyr fra 20-tallet. «Pappa, har du fått lengre vipper?» Her blotter min far tanngarden i et utstudert smil og sier: «JA!» Etter en kort passiar kommer det frem at faren min ganske riktig har fått lange, tette vipper som en bieffekt av øyendråper mot grønn stær.

Med ett går det opp for meg at pappa har fått tettere vipper.

Noen år senere skal det vise seg at dråpene inneholder noen av de samme virkestoffene som et nytt skjønnhetsprodukt: vippeserum. Et vekstfremmende middel som får vippene dine til å vokse friskt og freidig som pinocchioneser. Her skal vi ikke snakke mer om vippeserumets bestanddeler, men understreke at det altså finnes to typer falske vipper: De du sikter til, som er lette å avsløre som kunstig påsatte; som er laget av syntetfiber, menneske- eller mårhår og som gjerne festes på salong, og de som er dyrket frem ved hjelp av diskret kunstgjødsel foran badespeilet. Et drag med serumkosten langs øvre og nedre vipperot, og før måneden er omme vil du ha vipper som far Dracula.

Hvorfor påpeke dette? Jo, for det første vil jeg tippe at du ganske sikkert kjenner noen i den førstnevnte vennekretsen som har serumvokste vipper. Jeg har blant annet prøvd det selv, og sett det på badet hos flere venner med samme yrkesbakgrunn. Men ville dine eller mine venner – de intellektuelt arbeidende og såkalt kultiverte – snakke om det? Vise det frem? Her kan jeg bare referere til meg selv, og si at jeg befippet svarte «nei» da noen spurte om jeg hadde falske vipper. De var jo på sett og vis helt naturlige.

Men andre ord, og i likhet med økonomene, meglerne og sykepleierne, vil akademikere (og andre åndsfeller), selvsagt også være pene. Vi vil bare ikke at andre skal vite at og hvordan vi gjør det. Vi stryker serumkosten i lønndom langs vipperøttene, tar solarium i skjul og bærer med oss 68-feministenes sminkeskepsis selv om vi vet at moderne kvinner kan gjøre som de vil. Som vi vil.

I likhet med økonomene, meglerne og sykepleierne, vil akademikere selvsagt også være pene.

For slik skal den kultiverte klassen te seg: Det vakre skal komme til oss og fremstå naturlig. Slik var det i det gamle Romerriket, og slik er det på mange måter ennå. Det betyr imidlertid ikke at kvinner og menn, da som nå, hadde sine skjulte, men godt kjente remedier. En romersk kvinne, for eksempel, skulle være ren, skjær og naturlig – en slags nefertitisk antitese. Men hadde hun ikke tidens monobryn og bleke hud, tok hun et stykke kull og fylte nennsomt inn over neserota, og smurte en blanding av stivelse, sauefett og tinnoksid på huden for å se «naturlig» blek ut. Et «naturlig» ideal som skulle forfølge oss frem til 20-tallets solings- og fritidsboom, og som skulle koste menneskeliv til godt inn på 1800-tallet: Hvitt blypudder var pent og fasjonabelt, men hard kost for blodbanene.

Historien viser også til toppunkter av opplagt kunstferdig sminke hos den herskende klassen – En Kleopatra her og en Ludvig der – men i all hovedsak har det kristne idealet, med fine små nerver ned til Antikken, dyrket frem et skjønnhetsideal som har handlet om «det naturlige» og det «uforfalskede». Et høyst lunefullt begrep som har antatt utallige former, fra romerinnene til middelalderkvinnenes bortbarberte hårfester og øyenbryn (nærmere deg, min Gud!) til våre dagers hemmelige serumvipper og hjemmefargede buskebryn.

Med andre ord har jeg samme erfaring som deg: Det er mer sminke, flere vippe-extentions og flere kunstige negler i venterommet hos kiropraktoren på Aker Brygge, i sushirestauranten på Lysaker og på fastlegekontoret på Majorstua enn det er i kantina på Blindern og foajeen til Nationaltheatret. Årsak? At den kulturelle kapitalen kommer i en annen tapning hos disse yrkesgruppene og/ eller samfunnslagene.

Her hverken kan eller skal vi skjære alle over en kam, men nøye oss med å si at de miljøene du nevner ikke er bundet av de samme etiske og estetiske kodene som oss i den lille akademikerdammen. Kommer man fra en arbeiderklassebakgrunn, er det historisk sett god stil å vise at du har råd til å stelle neglene proft om du har det. Samtidig, om du er født inn i en finansfamilie med gull på takmønet, har det sjelden vært kutyme å ikke la lyset reflekteres i et påkostet ytre; om det så er dyre gummistøvler eller akrylnegler som tåler både sølvtøymiddag og fisketur på fjorden. I norsk kontekst vil jeg derfor tippe at vippestilen til megleren Mina, pr-ansvarlige Marte og hudlegen Maren nettopp representerer en miks av gamle og nye penger, og arbeiderklasselogikk. En sminke- og kleskodeks som deler sansen for det tydelige, og som befinner seg et godt stykke unna oss, akademikerne, som altså plikter å holde skjønnhetskortene tettere til brystet, og som er opplært til at opplagt «pent» er opplagt stygt, mens det subtilt tydeliggjørende kan passere som «ekte» og «naturlig».

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er enig med deg – de lange kamelmarkisene fremstår som lattervekkende, mer enn misunnelsesverdige. Det handler om din og min sosiokulturelle bakgrunn, og det handler om alle våre ambivalente følelser knyttet til kjendis- og skjønnhetsindustrien som har dyrket frem en ny tid for det overtydelige: de store puppene, de store rumpene, de kuperte magebrettene og de blafrende øyenvippene. Aldri har så mange hatt mål og midler til å komme seg opp og frem bare ved å se ut som noen. Drømmen er gammel, men midlene demokratisert. For oss på kulturmidten gjelder det imidlertid stadig vekk å holde en naturlig distanse. Vi tar et solarium i skjul før julebordet og har vippeserumet gjemt under vasken.

Mer fra Estetikeren