Annonse
10:56 - 19. august 2018

Hva skjer når barn ser ut som om de er godt betalte influencere?

Annonse

Kjære Estetikeren

Det er snart skolestart. Og i skolegården vil det dukke opp litt her og der, mini-hipsterne. En seksåring med en litt sånn tilfeldig, rufsete hårtopp, rådyr Adidas-genser fra Eger og noen sko til 1100 kroner som de uansett vokser ut av neste måned. En «mini-me» som matcher den trendsensitive mammaen eller pappaen sin. Klærne de går i skal ikke nødvendigvis være komfortable og slitesterke, de skal gjenspeile foreldrenes klessmak og identitet.

Vi lever i sammenligningens tid, hevder Finn Skårderud i en aviskommentar nå nylig. Vi sammenligner oss syke. Og aldri har foreldre brukt mer penger før skolestart. Sekk, frisyre, klær og sko – alt skal se riktig ut. Klær er gøy og kreativt, men hva skjer når barn ser ut som om de er godt betalte influencere (som de internasjonale instagramprofilene Zuri og Thegoldenfly)? Blir de selvbevisste posører, eller er det bare søtt og uskyldig?

Hilsen Lettere bekymret

Kjære Lettere bekymret

Jeg så nettopp familien du snakker om, flanere nedover det flislagte gulvet på Byporten. Jeg tror ikke jeg ville beskrevet mor og far som noen utstuderte moteleoparder, men barna hadde det gående for seg. Det vil si: Foreldrene hadde det gående for barna. Foran gikk far med nonchalant oppslått hettejakke og dyre sneakerføtter, mens to små jenter, kanskje fire og seks år gamle, fulgte hakk i hæl med matchende høysåtehestehaler, gråmelerte collegegensere med innebygget krage (sporty, men blyge!) og trange jeans pyntet med rørende gjennomtenkt slitasje – revner akkurat små nok til at de spede pikelårene var dekket av mer bukse enn hull. Det får være grenser. Her gikk altså Ashley og Mary-Kate Olsen fra velmaktsdagene i Under samme tak. Foreldrene var ok moteriktige – ungene var .

Her spør du betimelig nok om hva som skjer når små barn kles opp, eller ut, som profesjonelle stilikoner? Du spør også om hvem disse ekstremt moteriktige barna blir, og slik jeg forstår deg, om det er mulig å forene barnlig uskyld med voksen innpakning?

For å sirkle inn bekymringene dine skal vi legge veien om to andre spørsmål, nemlig: hvilke, eller hvem sine, behov dekker et moteriktig barn? Og hva handler behovet egentlig om?

La oss begynne med den norskættede sosiologen og økonomen Thorstein Veblen. En av forskningspionerene innen forbrukeradferd, og opphavsmannen til en riktig karamell av et begrep: conspicuous consumption. Eller prangende forbruk, som det heter på norsk. Teorien går kort fortalt ut på at det nye borgerskapet, av Veblen kalt den arbeidsfrie klassen, kjøpte dyre klær, hus og hestekjerrer for å markere velstand og sosial posisjon istedenfor å dekke reelle behov. Sagt med Skårderud: de sammenlignet seg, og økonomien, syke.

Innunder denne teorien følger en hypotese som er ekstra relevant for oss, nemlig at borgerskapets koner ble en ny favorittarena for å uttrykke mennenes status. Mennene hadde i løpet av 1800-tallet sagt fra seg retten til å bruke klær som kreativt maktmiddel (useriøst med farger og mønstre!). De infantiliserte husfruene, derimot, egnet seg strålende som accessoir og egoforlenger. Jurister og leger promenerte i mørk dress, mens konene kastet spektakulært lys med knitrende silkekjoler og yndige blondeparaplyer.

Det Veblen pekte på, er fenomenet trofékone. Så kan vi spørre oss: Er de ekstremt moteriktige barna de nye trofékonene? Barn skapt for å komplettere sine foreldre, kaste glans, blende motstanderne og styrke familiekapitalen? Visst kan man være sin egen trofékone, eller trofémann, men hakket mer raffinert blir vel leken om man også projiserer egen identitet og sosiale posisjon over på barna?

Her sitter vi ved roten av ubehaget ditt. For er det mulig å si at mini-me-ene ikke handler om å dekke de voksnes behov? Ber fire- og seksåringer selv om dyre merkeklær dersom foreldrene ikke frister? Og har barn lyst til å se ut som voksne om de får velge selv? Blir det da trange jeans og grå Adidas Ultraboosts, eller blir det tights med vannmelontrykk og støvler formet som krokodillehoder? Jeg vet ikke, jeg har ikke barn selv, men slik jeg kjenner mine nevøer, nieser, og indre femåring, er barn- og voksnes klesbehov fortsatt ikke sammenfallende. Og dessuten – kan vi kalle det en kreativ og gøyal lek med klær om prislappen er ekstremt høy?

Når det gjelder konsum, ikke bare av dyre moteartikler, men andre artikler skrevet inn i samme statuslogikk – telefoner, sportsutstyr og så videre – nærer jeg ikke overraskende nøyaktig samme bekymring som deg. Selv om barna får ta del i de voksnes moteinteresse på en kreativ og morsom måte, dreier det seg fortsatt om å bli tillært en forbrukerkultur som er, eller burde være, det motsatte av barndom. Her slår jeg selvsagt inn vidåpne dører, men de fleste vil vel være enige i at en god oppvekst blant annet handler om at statussymboler ikke er det som definerer mennesker, og at popularitet interessant nok kan, men ikke bør, kjøpes med en logogenser.

At kunnskapen om hvilke gensere som har den effekten finnes hos barn, som hos voksne, kan vi opplagt ikke stoppe. Men vi kan gå aktivt inn og si at noen typer klær, og noen dyre merker, hører tenåringstid og egne sparepenger til. Og det går an å si at det er forskjell på barne- og voksenklær, selv om den skillelinjen i virkeligheten blir svakere og svakere i tandem med fenomener som at vestlige jenters pubertale alder langsomt kryper nedover. Og ikke minst, at store internasjonale motemerker, både i topp og bunn av pris- og kredibilitetsskalaen, for lengst har definert barneklær som en vesentlig del av motemarkedet: et sted for ytterligere merkevarebygging ved å hekte foreldrene på flere typer varer, og en arena for å overtale unge, duggfriske forbrukere tidlig. Klesbransjen har i tillegg bidratt til å gjøre barneklærne mer voksenlike – et interessant paradoks siden vi knapt noen gang har vært så opptatt av barndom og det barnlige barnet.

For å oppsummere med en passelig høyt hevet pekefinger, kan vi si at det å tidlig introdusere makten som ligger i å beherske bruken av overfladiske tegn ikke er bra om du ønsker deg jorda unger. Søtt og uskyldig er det altså ikke. Derimot er det selvsagt lov å oppmuntre barna til og bruke klær som en måte å utforske egen identitet! Så får moralen heller være at vi skal lære våre barn gleden av å kle seg ut, men at vi ikke skal gjøre det for dem.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll