Annonse
10:11 - 26. august 2018

«Er normcore fortsatt trendy?»

Annonse

Kjære Estetiker

Hva er egentlig trendy nå? Er det fortsatt normcore, eller hvordan er det?

Hilsen Gutt18
 

Kjære Gutt18

Jeg tror mange vil senke skuldrene med et lettelsens sukk når selv en gutt på atten lurer på hva motebildet egentlig er. Spørsmålet ditt er like godt som det er enkelt. Det vil si, det er komplisert. Såpass komplisert at vi skal unne oss spole litt tilbake før vi kikker på samtida.

Altså. Siden 2010 har vi i tur og orden operert med to offisielle stiler (hipsterisme og normcore) en avleggerstil (gorpcore) og en overgripende epoke (1990-tallet). To-tre stiler og ett tiår, som om alle subkulturer var utraderte, som om det ikke fantes noen morgendag og som om 90-tallet var ett år, en stil og en referanse.

For å begynne i 2010, da «stil» fortsett var ensbetydende med «hipster», gikk det fortsatt i rutete skjorter, omsorgsfullt anlagte skjegg, trange indiejeans og tatoveringer verdig et framskap fra Skjåk. Og jo hippere du var, jo større var andelen klær hentet fra Fretex, Beyond Retro og ulike loppemarkeder – gamle collegegensere, militærparkaser, slitte olajakker og hullete olashorts. De trange jeansene, derimot, måtte kjøpes nye. Jentene vokste håret tekkelig langt, og guttene skiftet fra rockete rufsemopp til kjekk og hederlig soldatsveis à la 40-tallet. En såkalt undercut. Omtrent sånn så det ut da 2000-tallets første 90-tallsbølge gikk mainstream: Restene av 2000-tallets generelt retroinspirerte indiestil forsvant gradvis til fordel for en sterilisert utgave av det grungete 90-tallet: store skjorter, 501-bukser og avklipte olashorts. Tyve år hadde gått, tiåret var klart for rehabilitering.

Over de neste årene er kul og vintage synonyme verdier. I løpet av de neste tre årene skjer det imidlertid noe. Jo mer momentum den vintage-orienterte neo-90-tallismen får, jo mer blir den plukket opp av store trendsensitive kjeder som Weekday, Monki og Cos. Stilen er den samme, men vidunderlig nyprodusert! Retro, men ryddig! «Slitt», men velsittende! Rundt 2013 har 90-tallet vasket seg og fått ny drakt: avslappet og sporty som før, men tidsriktig androgyn, minimalistisk og kjemisk fri for visuelt rot som farger, ruter og morsomme trykk. Hjemmene våre går i grått og hvitt, garderobene våre likeså. Og svenskene – ledende både på kjønnsforskning og bærbare meninger – de leverer varene.

Når den nye 90-tallsmodningen har foregått en stund, når folk virkelig har begynt å få dreisen på den sporty minimalismen og sminketrenden har gitt jentene brede bryn og røde lepper, kommer bildene av de utstudert nøkternt kledde ungdommene labbende gjennom internett. Hva var dette? Motens apokalypse? Borte var logoene, det fikse og det velsittende.

I 2014 populariserer New York Magazine begrepet Normcore. Mote som om man er én av en million. Ikke bare høylivede 501s, men store, litt bumsete bukser uten merke; en pologenser som ikke engang har hals hele veien opp, men som stopper uambisiøst midt på adamseplet. Triste joggesko. En bøttehatt. Sånne ting. Og det handler visstnok om behovet for et brudd, ikke om vintage 90-tallsironi. Men som vi vet, antimote er god mote som noen, og ut av det oppriktige behovet for brudd, vokser en storstilt stilbevegelse.

Denne leken holder vi på med i flere år, og vi ser restene av den fortsatt. Men så, senhøstes 2016, skjer det noe igjen. For er det ikke litt kjedelig i grunnen, om alt skal være så nøkternt, styggpent og logoløst hele tiden?

Det begynner umerkelig med at rumpetaska fortsetter å henge som et bandolær over skuldra; at capsene stadig sitter like tett om hodet og at de nye høy og vide buksene får bli. Men så er det som om motens fortropp tar frem julepresangene fra fem år tilbake på likt – turutstyr og andre omsorgsfulle foreldregaver – og trekker det på seg med en selvfølge som om neste markatur var rett rundt hjørnet. Det kunne umulig bare handle om tidens sport- og turglede, kunne det vel?

Normcores stilavlegger får spin-off-navnet gorpcore. Gorp, for den uinnvidde, er amerikansk slang for granola, müsli, dadler og annen tursnacks, men navn og innhold spiller ikke så mye på sunnhet, som på tur-assosiasjonene knyttet til stilingrediensene. Objekter som stor- og små-rillede boblejakker, romslige collegegensere, fleeceplagg, sports-sandaler, bukser med drawstring og lette skalljakker med hette og hull til tommeltottene. Og merkene? Pappa-slagere som Patagonia, sene 90-talls worker-hits som Carhartt, kunst-og-håndverk-og-friluftslivslærer-sandalen Teva og joggesko fra, ja – en lang rekke sportsmerker. Og de herligste logovarene? Fila og Champion! I 2017 plantes dessuten et annet frø som skal vokse seg stort i 2018, den store stygge joggeskoen. Legger vi til et par badesandaler fra Adidas og sansen for friske farger, har vi stilen i sum: Veltrent og fjellvant kosmopolitt møter tykk, amerikansk turist.

Dette var gorpcore, normcores siste avlegger. Nok et 90-tallsdestillat, men med en spire til et mindre nøkternt motebilde. I løpet av 2018 dreier hjulet igjen. Noen sluser er i ferd med å åpnes.

Hva skjer? Jo, normcorens humørløse sans for det styggpene, slått sammen med gorpcorens sans for det mer fargerike, voluminøse og logofiserte, har modnet til nok en frydefull interesse for 90-tallet! Men denne gangen er det det 90-tallet vi opplevede som for baggy og for brokete ved forrige bølge. Nå nøyer vi oss ikke bare med de absolutt smaleste 501-buksene vi kan finne, men velger modellene med full kengurupung og vide lår; denne gangen tør vi alt! Vi, jentene, klipper håret kort igjen, slik vi faktisk gjorde på 90-tallet; guttehåret er Backstreet Boys-langt eller Cezinando-kort, og silhuetten generelt videre, mindre ryddig, mer fargerik og fortsatt kjønnsnøytral. Bh-ene er stadig vekk på vikende front, og det samme gjelder sminken. Denne høsten kommer du garantert til å se mindre mascara på jentene, men muligens noe på guttene. Ikke i alle miljøer, selvsagt, men der den nye moten drar på fest først, altså hos kunst- og kulturklubben.

I denne andre 90-tallsbølgen ­– et 90-tall med større innslag av 80-tallet, og mer av det faktiske 90-tallet – ser vi dessuten to andre, interessante nyheter. For det første reintroduksjonen av det helt sene 90-tallet; tiden da Kjersti kurtiserte Håvard med hell, lykke og jazzbukser som la seg perfekt over Buffaloskoene på Brøttum ungdomsskole. Tiden for 70-tallsvibber, Spice Girls-chokers og bukser med mønster og sleng.

Men, vi har også hjertelig gjensyn med det elegante, tidlige 90-tallet: Clueless-blazere, matchende jakke-bukse-sett i lin, eksemplarisk høye midjer, enda flere bodyer og blomstrete omslagskjoler à la sent 30-tall. En personlig tragedie for meg, siden jeg trodde jeg kunne ha denne stilen for meg selv, men alas, så kom motedyret.

Så her er vi altså, og ser bedre, og mer variert ut enn på lenge. Om du spør meg.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll