Annonse
00:00 - 06. juli 2018

Venstresiden har vært mer opptatt av demonstrasjoner enn av institusjoner, skriver Gudmund Hernes

Man velger sine motstandere, ikke sine allierte, skriver Gudmund Hernes.

Annonse

Moralen i mange myter er denne: Det verste som kan vederfares et menneske, er å få sin lyst oppfylt. Et eksempel er legenden om kong Midas, som ønsket at alt han rørte skulle bli til gull – forbannelsen ble at han sultet og tørstet når alt han tok i hverken kunne spises eller drikkes. Folkeeventyret om kvernen som ustoppelig maler salt på havets bunn er en norsk variant. Vil det man løselig kan kalle den politiske venstresiden nå få sine ønsker oppfylt?

Arbeiderbevegelsen var i sitt utspring internasjonal. Konkurransen drev industrialismens produktivkrefter rundt hele kloden. Kapitalismen trengte gjennom alle nasjonale grenser. Denne globaliseringen førte til egalisering, til likeartede samfunnsformasjoner. Utbyttede arbeidere på bunnen av pyramidene måtte da finne sine allierte i andre nasjoner i samme situasjon. Parolen lød: «Proletarer i alle land, foren eder!»

Men nasjonalfølelsen trumfet klasseinteressen, gang på gang, selv når fabrikasjon ble til krigsindustri og arbeiderklassen til kanonføde. Håp om at sosialistiske partier skulle stanse militærbevilgninger, eller at fagbevegelsen skulle lamme krigsprofitører ved generalstreik, strandet, igjen og igjen.

Det er populistene, ikke proletarene, som forenes.

Så en annen vei ble prøvd: Snarere enn å kontre militarisme via stat eller marked, kunne man mobilisere folkelig motstand. For eksempel ved pasifisme og brukne gevær. Eller ved fredsbevegelser. Noen av dem vant støtte, som «Nei til atomvåpen», Den internasjonale kampanjen mot landminer og Nord-Irlands fredsbevegelse. Vietnamkrigen ble stanset først og fremst på grunn av folkelig motstand i USA. I 2017 ble ICAN, Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen, tildelt Nobelprisen.

Etter store kriger prøvde den politiske klassen å sikre fred på andre måter. Et hovedgrep var å bygge allianser: maktbalanse skulle avholde land fra krig. Slik avskrekking feilet også gjentatte ganger. Det andre grepet var å bruke komplementære økonomiske interesser som motgift mot nasjonale lidenskaper. EU er det fremste, men ikke det eneste eksempel.

Problemet var at slike sammenslutninger kunne brukes til andre formål: allianser slo over i nykolonialisme, maktbalanse ble til terrorbalanse og brinkmanship, åpen handel til multinasjonale konserner gjemt i skatteparadiser. Selv FN-systemet kan misbrukes.

Venstresidens parole ble derfor langt på vei «ohne mich»: «Hold oss utenfor allianser som skaper usikkerhet og fellesmarkeder som fremmer ulikhet!» Det ga bevegelser som «Norge ut av Nato» og «Nei til EU», med kontakter og kampanjer med meningsfeller i andre land. Likevel forble slike folkebevegelser i hovedsak nasjonale.

Spissformulert: Venstresiden har vært mer opptatt av demonstrasjoner enn av institusjoner – hvordan man bygger dem og får dem til å virke. Da EU knesatte sine «fire friheter», kontret ikke venstresiden med kraftfulle krav om «fire tryggheter». Eller mer aktuelt: «Nei til EU» protesterer mot EUs personvernforordning, men er uten politikk for hvordan Facebook, Amazon, Google eller Apple skal møtes – eller beskattes. Eller for hvordan de illiberale demokratier i Europa skal møtes.

Nå kan venstresiden få det den ønsket – virkeliggjort av Donald Trump. Han bryter ikke bare ned institusjonene i USA norm for norm, men hele den regelbaserte globale orden avtale for avtale. Hans parole er, som har blitt gjentatt utallige ganger, «Amerika først».

G7 er blitt G6+1. EU henger i gesimsen. Og foran toppmøtet i Nato skjelver statslederne i diplomatbuksene. Internasjonale relasjoner transformeres til transaksjoner, der sterke menn og store land prøver å være best på «The Art of the Deal». Det er populistene, ikke proletarene, som forenes.

Fragmenteres EU, har «Nei til EU» lyktes. Splintres Nato, har «Ut av Nato» nådd frem. Ønskene oppfylles. Men vinnerne vil erfare dette: Man velger sine motstandere, ikke sine allierte. Velkommen til fortsettelsen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll