Kviss og påfyll

– Dette er min eneste ball

Donald Trump hjalp Ludvig Furu til seier i Morgenbladets gjettelek.

– Hei, det er fra Morgenbladets spålærkuleredaksjon. Snakker jeg med Ludvig?

– Ja?

– Vi har jo hatt en tippekonkurranse gående, og den har du deltatt i. Stemmer det?

– Ja, det stemmer nok, ja.

– Jeg ville bare fortelle deg at du har vunnet.

– HÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆ!

(Til folk i bakgrunnen:) – Jeg vant den derre lærkula i Morgenbladet!

Folk i bakgrunnen: – HÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆHÆ!

Bakgrunnsfolkene er kollegene i avisen Natt&Dag, der Furu jobber. De kan alle kan mer om fotball enn Furu. I alle fall ifølge ham selv.

– Jeg tror kanskje jeg er den i vennegjengen som kan minst om fotball.

– Er du helt håpløs? Er det slik at du ikke har hørt om spillerne vi spør om i konkurransen?

– Det er noen fotballinteresserte på kontoret, så jeg har jo plukket opp noe. Men det var først i kampen mellom Frankrike og Belgia at jeg skjønte hva offside var.

Vant på vippen

Furu hadde ti riktige svar. Det var det ni andre som også hadde, men ingen av dem var like treffsikre som ham. Nesten (mer om det snart). Han tippet 193 mål, bare to færre enn fasiten.

– Det er høyere enn de fleste andre tippet. Hvordan kom du frem til 193?

– Jeg tenkte at det ble 2–1 i hver kamp, så jeg ganget antall kamper med tre og svarte noe rundt der.

– Det er ganske imponerende!

– Sånn er det når man har den riktige gefühlen for det.

– Jeg må være litt kritisk journalist her også. Hvorfor traff du ikke helt eksakt på antall mål?

– Det var jo gjetting, da. Jeg har ikke noe bedre svar enn det.

Reddet av Trump

Når vi møter Furu for å overrekke spålærkula neste dag, har seieren – og alvoret – begynt å gå opp for ham.

– Jeg vil understreke at russiske myndigheter ikke har vært innblandet i utfallet av denne konkurransen.

– He-he. Hvordan føles seieren i dag?

– Det føles egentlig fint. Men dette var jo helt uventet.

Seieren var litt uventet for Morgenbladets spålærkuleredaksjon også. Etter hvert som spørsmålene ble avgjort og det begynte å tette seg til i teten, lå Furu aldri helt i toppsjiktet. Men så, helt på tampen, kom Donald Trump ham til unnsetning. Han tvitret noe om VM – og dette hadde Furu, som en av svært få, forutsett.

– Så du ble faktisk reddet av Donald Trump.

– Jøss. Hva skrev han?

– Noe om at Russland hadde avholdt et fantastisk VM. Men jeg har noe jeg må fortelle. Du havnet egentlig på delt førsteplass. Det var faktisk en til som fikk eksakt det samme resultatet som deg.

– Å? Hvem da?

– Morgenbladets kommersielle direktør. Jeg ringte henne, og vi ble enige om at hun var diskvalifisert fordi hun var ansatt.

(Direktøren skal også få premie, en iskrem, og så får Furu selve spålærkula.)

– Var det slik at du skulle spikke et stativ denne ballen skulle stå på?

– Ja, jeg ble satt til å lage en sokkel, men har ikke fått gjort det ennå.

– Nei?

– Det var egentlig kollega Sigve som skrev inn dette om at jeg skulle spikke. Går det bra om jeg ettersender den i posten?

– Ja da. Jeg har god tid.

Fra tårer til triumf

Vi nevner ikke kontrasten til selve mesterskapets storslagenhet der vi står på en kunstgressbane i Oslo sentrum og skal overrekke trofeet – en kopi av VM-ballen fra 1930. Noen barn løper så fort de kan (altså kjempesakte) i bakgrunnen. En måke sitter på tverrliggeren. Det er hull i nettet. Den eneste publikummeren er en mann som sover under et tre.

– Jeg var strategisk og tok på meg sandaler i dag, slik at jeg ikke kan sparke ballen.

– Har du spilt fotball selv?

– Ja. Jeg sluttet i femte klasse. Jeg skåret selvmål i en cup og begynte å gråte.

– Kan du ikke trikse litt, da, spør fotografen.

– Nei, jeg har som sagt på meg sandaler.

Det kom aldri til noen ball-lek under overrekkelsen av trofeet. Men likevel kunne vi ane at det var en liten fotballgnist som ble tent.

– Dette hadde du ikke trodd – at du skulle havne i Morgenbladet med en fotball?

– Nei, det hadde jeg ikke trodd.

– Er det litt stas også?

– Ja da. Dette er faktisk første gang jeg har vunnet en konkurranse. Jeg prøvde meg i noen Donald-konkurranser som barn, men det ble aldri noe. Så dette setter jeg pris på.

– Har du fotball fra før?

– Nei, dette er min eneste ball.

– Tror du at denne konkurransen, og det løftet den ga for deg som fotballmenneske, gjør at du nå vil begynne å spille på regelmessig basis?

– Kanskje det, hi-hi. Kan jeg gå hjem nå?

Og her er fasiten:

Mer fra Kviss og påfyll