Dersom vi ser bort ifra tapas i vest og meze i øst, så har vi alle vært der. Alle disse fristelsene før hovedretten(e). Særlig nede i disse middelhavslandene. Magen mett før øyet. Og nå sitter du angrende ved måltidets begynnelse – fullstappet, flau og lite verdensvant mens den krevende hovedretten ligger avventende som elefanten på bordet. Beklemt lyver du til kelneren om akutte mageonder når han hoderystende fjerner det nesten uspiste og urørte. Vi lærer aldri. I Italia har regimenter av fristende antipasti gjerne vunnet første runde i kampen om oppmerksomhet i bytte mot det mette tapte selvbildet. Og når du vet at kelneren utålmodig forventer primi eller secondi samt dolci etterpå, er løpet kjørt.
Heldigvis har dette gourmande maratonløpet i Italia roet seg de senere år (men allikevel kan du selvsagt kjøre full anerkjennende pakke hvis du er i kjempeform). Derfor anbefaler jeg følgende dersom du tilfeldigvis befinner deg nord i Lazio eller sør i Umbria: Ta av fra A1 ca. 10 mil nord for Roma til stasjonsbyen Attigliano og kjør så opp til Giove (8 km) og spør etter Da Piero som ligger midt i hovedgaten. Du er nå kommet til forrettenes himmel. Be så den innflyttede sjefen brette ut hele sitt stolte sicilianske antipastigen og piske frem hele kavaleriet. Dette er faktisk stedets skjulte konsept. Her kan du med god samvittighet gafle i deg ustanselige varme og kalde herligheter til du ligger under bordet. Sareptas krukke blir aldri tom. Du må selv be ham stoppe ellers tar det aldri slutt. Det forventes ikke mer enn litt dolci og (gratis) kaffe etterpå. Husets vin er fra Zanchi sist jeg sjekket. Enda en god grunn. Han holder stengt mandag og tirsdag og tar bare kontanter. Men vær forsiktig når du går ut – hovedgatens trafikk suser som gale dyr i vill fart rett utenfor døren.
RaSan