Annonse
09:22 - 19. mai 2018

«Er det fjollete å ha pene røykvarslere?»

En nokså tradisjonell røykvarsler. Illustrasjon: Ragnhild Brochmann
Annonse

Kjære Estetiker,

I helgen var jeg hos en venn av meg på middagsselskap, hvor hans røykvarslere ble et hett tema rundt bordet. De var nemlig designet av noen finske designere – en slags flat firkant med lysegrå matt finish, som unektelig så pen ut i rommet, og som lyste høflig for å si at den fungerte. I kontrast til den opphetede diskusjonen rundt bordet.

En mente at det var direkte uetisk av de finske designerne å bruke ressurser på noe slikt, en annen mente at siden vi vet at mennesker lar oss påvirke av sine omgivelser, bør vi forbedre dem der vi kan.

Spørsmålet er altså: Er det fjollete å ha pene røykvarslere? Bør vi slutte med perfeksjonsjaget? Har vi godt av å ha «helt vanlige ting» rundt oss? Er det uetisk av de finske designere, all den tid de kunne ha designet smarte hytter for flyktninger istedenfor?

Hilsen mellom barken og veden
 

Kjære mellom barken og veden

Jeg skulle virkelig ønske jeg var til stede da denne utsøkte debatten fant sted! Det som er så vidunderlig, er at den rommer noen av de klassiske ambivalensene knyttet til design, og en helt partikulær fordom.

For å ta fordommen først, handler den om at det bare er såkalte designobjekter som er designet. Men er det sånn? Selvsagt ikke. Selv det mest sovjetutmagrede baderomsarmatur er formgitt av noen, med en intensjon om å fylle et gitt behov. Med andre ord er skillet mellom «helt vanlige ting» og designobjekter mindre enn vi liker å tro, selv om det opplagt er forskjell mellom designere, og hvordan varer emballeres og promoteres. Vi kjøper en myggspiral på bensinstasjonen på Otta til 49 kroner, uten å tenke mer på dét. Men hadde vi transportert den samme, nokså elegante spiralen, til HAY, og lagt den i en liten sedertre-eske med rosa lokk, hadde det vært design. Og dessuten et innovativt og meget spennende objekt! Den hadde ellers kostet det tredobbelte, og gitt kjøperen tredobbelt glede. Eller tredobbelt vemmelse, alt ettersom hvilken side av middagsbordet vedkommende hadde sittet ved.

Den gjesten som mente at den finske designrøykvarsleren er uetisk, og sikkert også latterlig, er med andre ord en representant for dem som hater HAYjackingen av alt fra myggspiraler (noe for sommer 2019?) til blyantspissere og røykvarslere. Kort sagt, livsstilsformateringen av alt det du kaller «helt vanlige ting». Og det må vedkommende selvsagt få lov til, all den tid hatet, eller ubehaget, er rettet mot opplevelsen av folks materielle statusjag. En anklage de fleste burde føle seg truffet av, siden det moderne forbrukersamfunnets grunnpilar er være noen ved og forbruke noe. Noe bra, helst, eller noe de andre synes er bra.

Samtidig, og tilbake til det sovjetiske baderomsarmaturen, er det like opplagt at en verden uten friheten til å skape nye uttrykk, og å forstå verden på nytt gjennom disse, ville være en trist og totalitær en.

Kort sagt, og som det har vært forsket mye på – klart vi mennesker påvirkes av omgivelsene våre! Klart gleden over å skape, og å omgi oss med vakre og interessante objekter går utover usympatisk statusjag og lettvint jåleri. Og, klart det er lov til å dyrke interessen for sanselige gleder uten å bli stemplet som en flatpakket luksusidiot. Hvor uendelig grå hadde ikke verden vært uten visuell velstand? Det enkle svaret på det første spørsmålet ditt er derfor dette: Nei, det er ikke fjollete å ha pene røykvarslere, og ja, vi må slutte med perfeksjonsjaget.

Når det gjelder spørsmålet om etikk, skal du få et retorisk spørsmål du kan spille tilbake til skeptikeren: er det mer etisk korrekt å sitte og dele et bedre måltid, som jeg antar at dere gjorde da ulmebrannen startet, ved et pent dekket bord, enn det er å ha en finsk varsler i taket? Dere kunne tross alt ha spist kål rett ut av gryta og heller brukt energien på å diskutere hvilke matsorter det er etisk forsvarlig å spise nå, eller hva dere kunne ha dyrket selv.

Spørsmålet, eller snarere frustrasjonen som ligger under debatten, er derfor dette: Er vi flinke til å forbruke avansert, godt, variert og personlig? Er vi flinke til å kjøpe kvalitetsvarer utenfor merkevarelogikken, altså «helt vanlige ting»? Nei, mye tyder på at vi ikke er det. Vi kjøper stripete Kählervaser og Birckenstocks over en lav sko fordi alle de andre gjør det; fordi vi er blitt eksponert for merkevarene over lang tid, og fordi de på den måten fremstår som det eneste alternativet og slik sett det beste. I så måte kan vi godt si at din venn som kjøpte røykvarsleren ikke bare er en estetisk bevisst forbruker – altså en jåler i positiv forstand – men en etisk bevisst forbruker. I den forstand at han har giddet å ta seg bryet med å finne ut at de vanlige røykvarslerne i grunnen er rimelig stygge; satt seg inn i at det finnes alternativer, og i tillegg funnet ut at den ikke bare har vunnet designpriser (jeg har sjekket den opp), men at den også er langt lettere å betjene enn våre humørløse takhylere. At man kan trykke hele varsleren inn mot sokkelen for å få den til å holde opp, for eksempel, istedenfor å røske og dra og pirke ut batteriene. Og, at den kan teipes fast i taket uten skruer. Lett som en plett. Kupu, heter den; benytter fotoelektrisk teknologi; er pakket inn i et vennlig strømpestoff; kommer i ulike farger og ser ut som en mintpastill. Den koster ellers en tredjedel av vinnerne på markedet. I underkant av 350 kroner.

At merket bak, det finske design-og-brannsikkerhetsmerket Jalo, også har et brannteppe med mummitrollmotiver på, (og sikkert er på vei til å inngå et samarbeid med Marimekko), ville sikkert fyre opp designskeptikeren, snarere enn å berolige. Men sjekk om hun eller han ikke blir munter igjen av å kikke på kjøkkenbrannslokningsapparatet formet som en termos med hodet til en blid badeand? Ganske nett, spør du meg.

I offentlige settinger, er det strålende med generisk sikkerhetsdesign kodet slik at alle forstår tegninga, men i en privatsetting – er det ikke bedre med én røykvarsler i hvert rom istedenfor én, bannende plassert i gangen mens de små skruene ramler ut? Eller for å si det på en annen måte: når ulykken vel er ute – er det ikke bedre med ti røykvarslere i taket enn én i hånda?

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann? Send dem til estetikeren@morgenbladet.no.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Påfyll