Det er ikke vanskelig å bli imponert over nivået i et gjennomsnittlig «ungdommens kommunestyre» eller i Aftenpostens populære «Si D»-spalte. Ja da, det er mange ungdomspolitikere eller elevrådsledere som skriver, men bytt det ut med politiker og professor, og du har Aftenpostens vanlige debattsider. «Si D» gjør terskelen lavere for å skrive i avisen, og setter litt andre temaer under debatt. Det er mer om skjønnhetspress, psykiske lidelser, mobbing og stress enn på voksensidene, men også innlegg om innvandring, profitt i barnehagen, skole og – selvfølgelig – Sylvi Listhaug.
Likevel er det noe som lugger litt når jeg blar opp i avisen og leser innleggene (ja, jeg leser papiravisen, dog uten å røyke pipe). «Si D» er for ungdom opp til 21 år. For ungdom og unge voksne, med andre ord. Fra 15-åringen som nettopp har begynt på videregående skole til 21-åringen som i teorien kan ha sittet på Stortinget i tre år. Vår yngste representant på Stortinget er for øvrig 22 år og må dermed forvises til «Si D»s «fossile hjørne», som er merkelappen for alle over aldersgrensen.
På den ene siden gir sidene plass til flere unge stemmer. På den annen side kan det skape en egen ungdomsdebatt bortenfor der vi andre befinner oss. Selvfølgelig er det en illusjon, men et slags ideal for denne andre samfunnsdebatten er fortsatt at argumentenes kraft skal avgjøre. Selv i en tid hvor vi velter oss i følerier, hersketeknikker og identitetspolitikk, holder vi fast i at resonnementenes kvalitet er viktigst. I hvert fall i teorien. Og det er et vakkert ideal at 19-åringen skal debattere med en professor på like fot, og at hverken alder eller tittel skal være trumfkort.
«Si D» er ikke et ekkokammer. Til det er stemmene for forskjellige og debattemperaturen for høy. Men det blir lett et avsondret rom, som et utested med en omvendt, øvre aldersgrense.
Helt siden jeg selv var ung, har jeg vært skeptisk til mange av disse ungdomsarenaene. De ga for ofte en følelse av et slags leke-demokrati, en måte å holde unge mennesker unna de reelle debattene og beslutningene på. De virkelige vellykkede organisasjonene for ungdoms medvirkning lykkes ikke fordi de er så ungdommelige, men fordi de også deltar på de maktarenaene hvor beslutninger fattes. Elevorganisasjonen driver ikke ungdomsklubb, men deltar i høringsrunder, utvalgsarbeid og sitter på stor faglig kompetanse om sin sektor. Hvis du vil fornærme en ungdomspolitiker skal du si «så fint at du er engasjert». Ungdomspartiene i Norge er viktige fordi de også deltar i den vanlige politiske debatten, fremmer resolusjoner på årsmøter og landsmøter, sitter i styrer og folkevalgte organer.
Mange av disse ungdomsarenaene ga for ofte en følelse av et slags leke-demokrati.
Ungdom er fremtiden, som det så ofte sies, men det er ikke et argument. Det er bare en nøktern konstatering, som for øvrig alltid har vært sann. Ingen gir deg gjennomslag fordi du er ung, og ingen bør heller gjøre det. Som det heter på den radikale venstresiden: Du skal ta ledelsen og makta.
Som 17-åringfikk jeg mitt første leserinnlegg på trykk i Aftenposten, om Ronald Reagans skattekutt og hvordan det hadde gitt større skatteinntekter enn tidligere. It was amazing, som Trump ville sagt det. Resonnementet var hentet fra en bok av den ultrakonservative radiokongen Rush Limbaugh. Og det var feil. God skattepolitikk har dynamiske effekter, men Reagans skattekutt finansierte ikke seg selv. Det ble behørig påtalt i et svarinnlegg som jeg husker som ganske drepende, ikke skrevet av en annen ungdom, men av en helt vanlig voksen mann. Ingen hadde, så vidt jeg husker, merket innlegget med «det fossile hjørnet». Det var ganske brutalt, men jeg husker også en viss stolthet. Mannen svarte ikke fordi jeg var ung eller engasjert eller ivrig eller noen av de andre merkelappene jeg hadde fått høre tidligere. Han svarte fordi jeg hadde noe å si som han var uenig i. Han svarte meg på like fot.