Annonse
09:52 - 21. april 2018

«Hva er det som gjør Espresso House-estetikken så utrolig grell?»

Annonse

Kjære Estetiker! Det har seg sånn at jeg for ikke lenge siden skrev ferdig en bok. Store deler av skrivetiden brukte jeg i en god stol på Espresso House, og var utrolig fornøyd med det. Etter at manuskriptet ble levert, har jeg imidlertid utviklet en enorm aversjon! Det er som om skjellene har falt fra øynene mine og kaffehuset fremstår i all sin gru. Det jeg lurer på, er følgende: Hvordan kan det ha seg at jeg blindt slappet av med å være der gjennom hele skriveprosessen? Hva tror du kan ha forårsaket «oppvåkningen»? Og hva er det som gjør estetikken så utrolig grell? 

Hilsen Eks-Espressohouser 

 

Estetikeren: Du trykker de flittige fingrene dine inn mellom ribbeina til Oslos store, men stadig vekk underutviklede kaféscene. Det vi skal bruke opplevelsen din til, er derfor å gjøre en aldri så liten Espresso House-analyse, og deretter kikke litt på kafékulturen i Oslo i det hele tatt. Jeg skulle veldig gjerne sittet på en karibisk baststol, ved et fransk kafébord under et gevir når jeg skriver dette, men la oss isteden reise til Espresso House i tankene og se hva som møter oss der. 

Det første vi får øye på, er en klassisk-jovial font med spretne seriffer. ESPRESSO HOUSE står det i versaler over inngangsdøren. Ved siden av de store bokstavene har vi den etter hvert velkjente runde logoen i grønt, rødt og brunt, med en av 90-tallets mange intetsigende internett-kaffebønner plassert i midten. Allerede her har vi fått mye informasjon. Minner ikke dette veldig om Starbucks? Jo! Lukter det ikke liflig av ukulturens vugge Amerika? Opplagt! Den besnærende muligheten av å få en kaffedrikk brygget på en cinnamon stick og tanken på å kjøpe noe så befriende idiotisk som en frapino med høyt kremlokk og caramel swirl. Det dufter helt enkelt av nullprestasjon og ferie! Av det generiske kafékulturamerika, slik vi lærte å kjenne det gjennom Venner for livet og Central Park. Kafé før egne reiser og kultiverte valg, og kaffe før hjemmebrent gikk fra å handle om distriktsprit, til Tim Wendelboes nennsomme særbehandling av gledens frø. 

Alt dette er Espresso House. Legger vi til et interiør som helt uanfektet kombinerer karibisk bungalow-estetikk med looken til et østerriksk chalet montert i Aspen, har vi dessuten en stil så bramfritt banal at den støter alle, og derfor ingen. På toppen av det hele er kjeden dessuten ikke amerikansk, men svensk. Espresso House startet opp i Lund i Sverige i 1996, to år etter Kaffebrenneriet, og har altså lagt seg på en helt annen linje enn vårt wienerinspirerte kaffehus. Noe ved den strategien har åpenbart vært svært vellykket. 

Espresso House er per dags dato Nordens mest ekspansive kjede, med 400 filialer spredt utover Norge, Sverige, Finland, Tyskland og Danmark. Da du satte deg på Espresso House for å skrive ferdig boken din, og når mange andre velger det samme når de skal gjøre sitt freelancefornødne, få armslag til å amme nyfødte barn eller simpelthen henge lenge, har det sine grunner. Det svenskene – sterkt inspirert av amerikanske forbilder – har forstått, er kafeen som upretensiøs avslapningssone. Et sted som innbyr til lengdeheng, men som ulikt britenes pub og italienernes kaffebar ikke er kodet maskulint. Ikke minst har de fått til å bygge en kafékultur som åpner opp for individuell sysling, like mye som aktiv sosialisering, mat- og drikkeinntak. Espresso House er et bra sted å være sammen, men først og fremst å være sammen alene. 

Da du skulle skrive boken din, dugde derfor ikke Kaffebrenneriets kontinentale pinnestoler, sympatiske keramikkflisegulv og durende kaffemaskiner. Ei heller Kulturhusets enerverende påminnelser om hvor mange andre som befinner seg i samme båt som deg. Nei, da ville du heller ha Espresso Houses dype, myke lenestoler, uanstrengte kaffemugger og lite imponerende interiør. Et dønn generisk sted med gode sittemuligheter. Likevel, eller nettopp derfor, oppleves Espresso House som et godt sted: fordi krokene er lune og stolene er gode å sitte i. Og fordi de populærkulturelle referansene er lettleste, og derfor trygge. Kanskje valgte du Espresso House med samme lette hjerte som du første gang slang innom Starbucks på tur til New York eller Berlin: fordi det er teit, men kjent; stygt, men sant; trashy, men forunderlig eksotisk. 

Fordi det er teit, men kjent; stygt, men sant; trashy, men forunderlig eksotisk. 

Oslo har etter hvert fått flere kafeer og barer enn tusenbein har ben, men fortsatt er det forbløffende få som har knekt værestedskoden: hvordan innrede et rom uten at lyden gjaller? Hvordan skape ulike soner slik at folk føler seg skjermet, men sammen? Hvilke sittemøbler er gode og sitte i? Hva slags meny gir en kontorløs lyst til å henge fra morgen til kveld? Og ikke minst – hva slags spilleliste og lydnivå skaper en behagelig atmosfære som understreker konseptet? 

Nye Nasjonalbiblioteket, med kafé Å, fremstår som en uvanlig godt tilpasset sted for studenter, frilansere og andre Osloboere med behov for rolig, felles jobbsamvær – og det er sikkert flere – men mange steder med god balanse og gode stoler, er det underlig nok ikke. Nå, på den andre siden av en introvert skriveprosess som handlet om å ikke interessere seg for omgivelsene, er det ikke rart om Espresso House gjenoppstår i all sin generiske gru. Samtidig sier tiden din der noe interessant om å være et sårbart, urbant menneske med et prekært behov for pålitelige støpsler å sette stikkontakten i. Fysisk som psykisk. I faser med omveltninger trenger vi tydeligvis disse stedene utenfor hjemmet som er like seg selv – og alt annet – og dermed dønn uspennende. Etter Espresso Houses gjester å dømme, gjelder dette ikke minst tekstfødere og nybakte mødre, foruten alle tenåringsjentene med stort sukkersug og uforløst amerikatrang. Derfor: Vær ikke flau over fasen din. La oss heller bruke den som en nyttig brekkstang for å forstå hva som katapulterer uønskede kjeder inn i bylivet vårt – og hva som må gjøres for å lage noe bedre sjøl.

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.