Annonse
09:23 - 07. april 2018

«Er det selvhøytidelig og selvhevdende å ha sine egne bilder på veggene?»

Annonse

Kjære estetiker!

Inntil nylig hadde jeg en vegg i leiligheten min blant annet fylt med tegninger jeg har tegnet selv. Tegningene var i A4-format, og hang som en ramme rundt et par større trykk som jeg ikke selv står bak. Så skjedde det at jeg solgte noen av tegningene, og igjen står et skjelett av opphengsmekanismen jeg brukte. Dette er mitt dilemma: Jeg hadde opprinnelig tenkt å fylle veggen med nye egne tegninger, men har i det siste kommet på tanken at dette framstår som selvhøytidelig og selvhevdende. Kan estetikeren forklare meg om jeg har rett i mine bekymringer, og om det er en tradisjon for å ha egen kunst på veggen? Om det skulle vise seg at dette er uproblematisk, hvordan bør tegningene henge?

Hilsen tegner

Estetikeren: La meg begynne med å prøve å ramme inn hvem du er. Siden spørsmålet ditt uttrykker tvil, og siden du undertegner med «tegner», regner jeg med at du ikke primært lever av å være kunstner, og/eller at kunstnertittelen føles for pretensiøs eller for ny til å flagge. Det er også noe med beskrivelsen av veggen din, og spørsmålet i sin helhet, som lukter av ung stolthet og en nyvunnen glede. Ikke fordi du nødvendigvis er ung av år, men fordi det kanskje er nytt å uttrykke ferdighetene dine så tydelig; både for deg selv, og de som kommer på besøk.

For å svare på det første spørsmålet ditt, om det å ha egen kunst på veggen vil få deg til å virke selvhøytidelig og selvhevdende, har jeg derfor lyst til å stille deg et lignende spørsmål i retur: er du selvhøytidelig og selvhevdende? Som person? Som tegner? Ordlyden på spørsmålet ditt tyder ikke på det, all den tid en pralemaker ikke ville ha kommet på spørsmålet i det hele tatt. Ergo, siden jeg ikke ser for meg at du oppfattes slik, ser jeg heller ikke for meg at kunstveggen din vil oppfattes på den måten. Med mindre et anonymt avisinnlegg viser frem en ydmyk side som ingen har sett, verken før eller siden. Konklusjonen på spørsmål nummer en, er derfor som følger: bekymringer er noen utmattende greier, og jeg kan ikke se at de er berettiget. Senk heller skuldrene og skjel blygt, men stolt, bort på veggen din. Du sier dessuten at du har to store trykk av andre i midten av bildeveggen – der har du laget en fin lynavleder for angsten din. Behold dem, og fyll på med egne tegninger rundt så lenge du har moro av det.

Så til spørsmål nummer to: om det er tradisjon for å ha egen kunst på veggene? Her kikker vi helt sikkert på ulike praksiser ettersom kunstnerens anerkjennelse, ego og levetid. Men, med erfaring fra museumshjem, kunstnervenners hjem og en bildeproduserende familie, har jeg en fornemmelse av at følgende retningslinjer gjelder: Er man billedkunstner er det nødvendigvis sånn at man selger sine beste verk; de man selv synes fortjener en plass på veggen. Det utelukker imidlertid ikke at man har noen tidlige verk man er ekstra glad i; noen skisser til et større verk, eller et tidlig trykk det senere ble laget flere av – disse kan få plass i kunstnerens hjem: viktige identitetsmarkører som ikke nødvendigvis er synlige for andre enn kunstneren selv; memorabilia som vekker varme følelser, eller et portrett av et barn eller en ektefelle.

Er man billedkunstner er det nødvendigvis sånn at man selger sine beste verk; de man selv synes fortjener en plass på veggen.

Men kunstneren har også et annet vidunderlig kort på hånden, når hun eller han skal innrede sitt hjem, og vise sin smak og kunstforståelse – vedkommende har naturlig nok andre kunstnervenner! Jeg har dessverre aldri satt foten over dørstokken til Hanne Borchgrevink og Tore Hansen, men ser for meg at veggene ikke tapetsert med stiliserte hus og betenkte elger mellom grå granlegger, men med verk fra andre kunstnervenner. Vel sovner Marianne Aulie og Aune Sand i et dynetrekk med klovnetrykk på, men dét er en helt annen historie.

Oppsummert kan vi si at det å først og fremst la egen kunst leve på atelieret, og ha andres på veggen hjemme, ser ut til å være en god måte å være i daglig samtale med andre stemmer og uttrykk på. Og jo mer kjent du er, jo mer av et sunnhetstegn, vil en sånn inndeling være, tenker jeg. Monet, for eksempel, hadde huset fult av japanske trykk som lagde en fiffig streng kontrast til 1880-årenes frodige hjem, mens egne bilder hang i atelieret.

På den mer kyniske siden kan vi også si at det å ha bilder fra andre fremstående kunstnere på egne vegger ikke bare er en raus gest, men også en utmerket måte å vise frem kulturell kapital og sosiale posisjon i form av betydningsfulle vennskap. Som Erik Werenskiolds berømte, to meter høye portrett av kunstnerkollegaen Gerhard Munthe, hengt på gromspotten i Munthes villa Leveld. Den transaksjonen var ikke dum for noen av dem.

Ellers, er man så heldig at man tegner eller maler selv, eller har slekt og venner som gjør det, er det klart at man skal ramme det inn og henge opp det man liker. For en gave, da gitt! Nøkkelen, som med alt billedoppheng, ligger i miksen, og morsomst er det med variasjon og bilder som får de andre i tale. Igjen, og tilbake til dine bilder – la jakten på en interessant blanding være det bærende, og ikke hvorvidt de kommer fra din hånd eller ikke.

Dermed er vi allerede inne på det siste spørsmålet: hvordan tegningene dine skal henge? Det øyet gjerne er på jakt etter i en vegg er, som tidligere skrevet om i denne spalten, er en dekor som vekker like deler ro og interesse: innholdsmessig, formalt og med tanke på fargetoner. Du sier ikke noe om tegningene dine er utført med blyant, med farger eller i ulike teknikker, men siden du først har begynt å tvile på veggen din, kan du tenke på om det går an å få frem nye sider ved dem ved å henge dem sammen med andre bilder, (egne eller andres), og i nye konstellasjoner. Og, på om hjemmet ditt vil få mer liv av å ha flere tegninger på flere flater. Du sier dessverre ingen ting om hvor denne ene veggen er, men er det en stor vegg hvor det uansett ikke er naturlig å sette en hylle eller, skru opp en flatskjerm, ser jeg ikke noe i veien for at oppsettet ditt fungerer slik det er. Det eneste måtte være at oppsettet med to store bilder i midten, og mange i A4 rundt, høres litt strengt ut i mine ører. Selv er jeg, som resten av samtida, mer begeistret for klyngevarianten, hvor bilderammer kan flukte i over- eller underkant, men hvor hovedideen er å gi øyet en harmonisk, men livlig forsamling å se på. Gitt at de fleste stadig vekk har hjem med stramme linjer og monokrome flater, gjelder det å sprite opp vegglivet der man kan.

Vennlig hilsen Estetikeren

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.