En bjørn er en bjørn – og hadde samme navn i steinalderen. Stortinget fortsetter vi å kalle det samme, selv om institusjonen er blitt en helt annen enn da den ble etablert. Ja, samme navn kamuflerer store endringer og får oss til å tro at det meste er som før.
I tiårene etter 1814 møttes Stortinget bare noen uker hvert tredje år. Først i 1869 kom årlige storting, etter demokratisk kamp for økt folkevalgt makt over både regjering og forvaltning.
Den interne kulturen var egalitær: representantene hadde samme lønn – i hovedsak gjaldt det vel også presidentene i storting, lagting og odelsting. Men presidentene endret ofte syn på seg selv. Den jordnære stortingsrepresentanten og motstandsmannen Sverre Løberg fra Telemark kalte dem «kostebinderiet». De hadde store kontorer ut mot Karl Johan, kalt «keiserfløyen», og Løberg sa at de «skvulpet over av verdighet». De fleste andre folkevalgte, som Einar Førde og Knut Frydenlund, delte kontor.
Antallet representanter har sakte vokst – til 100 i 1840, 150 i 1921 og 169 i 2005. Til omkring 1970 jobbet de mest alene og for seg selv. Partigruppene hadde få hjelpere. Kun finanskomiteen og utenrikskomiteen hadde fast sekretær – den siste gjerne utlånt fra UD. Stortingets egen administrasjon var liten: stenografer og bibliotekarer, kokker og kontorister. «Huset» var åpent: Galleriet selvsagt for publikum, men det var også lett å slippe til i selveste Stortingsrestauranten.
Det er nå flere rådgivere enn representanter.
De store endringene har skjedd i sideflesket rundt representantene. Til sammenligning: I år 1900 var selve hjertet i «embetsmannsstaten» – departementene og sentralforvaltningen i Oslo – på kun 357 personer. Nå har Stortinget fått sin egen sentralforvaltning, med over 450 ansatte som skal skjøtte alt fra referat og reiser til varer og vakter.
Det er ikke alt. Det bevilges opp mot 200 millioner kroner til over 200 konsulenter ansatt av partigruppene. Det er altså nå flere rådgivere enn representanter. Og selvsagt flere mediefolk som lusker i korridorene.
Økt antall endrer både materielle forhold og politiske kultur. For når innpå tusen personer skal ha sin daglige dont i Stortinget, trengs plass og rom. Så Stortinget har lagt ut på landnåm i de tilliggende herligheter.
Et politisk miljø på tusen talsmenn og forståsegpåere fungerer annerledes enn 150 folkevalgte fra bygd og by. Rådgiverkorpset blir del av den voksende politiske klasse, som utvikler både standsbevissthet og karrierehåp etter midlertidige opphold på Løvebakken.
Enkelt sagt: Det er mer til felles mellom to rådgivere når én av dem er partimedlem, enn mellom to partimedlemmer når én av dem er rådgiver. De kler seg likt, tenker likt – og Stortinget fungerer som ekteskapsbyrå. Og når livet der tar slutt, søker mange seg til konsulentbransjen, til First House og andre hus, der de lett kan kommunisere med sine tidligere stallbrødre: Vi fått «det utvidede kostebinderi».
Samtidig har ulikhetene innad i Stortinget økt, med større og mindre privilegier: presidentskapets limousiner, parlamentariske lederes ekstra lønn, komitélederes tillegg. Når Olemic Thommessen fratrer, stuper hans gasje fra over 1,6 millioner til vanlige representanters 928 602 kroner. Statsråder som returnerer og må ta plass blant sine mer loslitte løver på Løvebakken, vil også få sin tilvante standard redusert – mens som de som ikke er blitt kalt til Kongens bord, ikke finner det helt rimelig at de skal lide for det: Michael Tetzschner, 1. nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen, vil ha høyere lønn for stortingsrepresentanter, med de samme standardargumenter som værbitte fagforeningsledere.
Så Stortinget er ingen bjørn – under samme navn har institusjonen skiftet mer enn ham, og på måter som fremmer vesentlige endringer i landets politiske kultur. Mer enn det: Endringene har skjedd ved en serie små beslutninger der hverken de prinsipielle spørsmål eller de store implikasjoner er åpent vurdert eller drøftet.