Vi kaller det «uniform». Men har du sett hvordan militære evner å stikke seg ut? Sjøoffiserer ikler seg marineblått, flyvere blågrått og hærens folk oliven. Hodeplaggene varierer, fra kapteinslue til båtlue til alpeluer i allslags kulører. Og selvsagt har de gullsnorer, stjerner og båndstriper – og for gallaer: medaljer, røde render, bandolær og pyntekorde.
Paradokset er dette: Mens de militære kostymene er svært ulike, kler mannlige sivilister seg ens: Det er de som trekker i samme uniform når de skal være pene i tøyet. Da faller de alle ned på det samme: blådressen. På toppmøter er det store forskjeller mellom offiserer, mens statsråder er klin like. Norges daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, vakte internasjonal oppstuss da han på et Nato-møte i 1994 stilte i beige dress.
Det samme ser man i selskapslivet. I et vanlig bryllup må man sjekke hvem som har hvit nellik i knapphullet for vite hvem brudgommen er. Ved høytid kler menn seg i det samme, mørke antrekk.
Damene, derimot, piffer seg opp med fargeglade kjoler og frisyrer, og skiller seg fra hverandre med smykker og sjal. Jo større fest, desto større kjønnsforskjell: Kvinner slår til med store toaletter som alle er unike. Menn som vil være seg selv, satser på å se ut som kopier av hverandre. På fester får vi dermed to grupper: en flokk paradisfugler (damer) som bruser med farger og fjær og en gjeng pingviner (menn), der man ikke kan skjelne den ene fra den andre.
Hvorfor er der slik? Noen mulige forklaringer:
Angst: Menn frykter å stikke seg ut, kvinner å gå i ett med tapetet. Sosialantropologen Fredrik Barth forklarte i sin tid hvorfor menn på fiskebankene er konformister: Ute på det vide hav kastet de garn ved siden av hverandre. Dermed ble fangsten som de andres. Ble det et bomkast, var man ikke dummere enn dem.
Seleksjon: Menn er stimfisk som ikke tør avvike fra andre. Kvinner må være spesielle for å få noen på kroken. Det gjelder selv om menn er selskapshaier. Over tid gir naturlig utvalg kjønnsforskjeller.
Menn som veiver i dans, får hjertebank, høyt blodtrykk og risiko for slag.
List: Ved festlige anledninger kler menn på seg mer – endog livkjole, stivsnipp og magebelte. Kvinner derimot, draperer seg med mindre. De viser mer av hud og barm, kan lett svinge seg og la gevantene flagre og sveve. De kan blusse og blomstre, mens menn må pese og svette. Ja, menn som veiver i dans, får hjertebank, høyt blodtrykk og risiko for slag. Dermed kan kvinner varlig, men bestemt, geleide en kavaler uten styr på armer og ben til en ørelappstol der han kan få pusten tilbake – mens damen unnslipper og kan by opp til en annen dans. Så kvinner er både fornuftige og listige: Litt etter litt kan de parkere de fleste menn på historiens skraphaug.
Tidsbesparelse: Tid som brukes på beslutninger, bør minimeres. Tidligere statsminister Bratteli formulerte denne teorien slik: «De fleste ting er underveis. Men én ting har funnet sin form: Blådressen – til fest og til sorg, til begravelse og til bryllup. Mens kvinner fortsatt vimer i valgfrihetens mørke.» Teorien støttes av empirien: Kvinner bruker unektelig mer tid på å sjarmantisere seg til fest, mens menn drøyer tiden i blådressen.
Personlig vil jeg anlegge en marxistisk forklaring. Ifølge den er produksjonslivet basis, mens fest forefinnes i overbygningen. Men nå endres basis – kvinner breier seg mer og mer i arbeidslivet. Da må vi også vente at deres gevanter blir mer som menns.
Og sannelig: Nåomstunder har kvinner også begynt å kle seg mer likt, særlig i selskapslivet. De konvergerer mot den kvinnelige versjon av blådressen – «den lille sorte». Men feministisk fantasi gjør den mindre monoton: Fargen er den samme, men fasongen kan variere, fra buksedrakt til maksi og mini. Den er blitt slik Coco Chanel ville da hun designet «la petite noir» i 1926: elegant, allment anvendelig og med uendelig rom for individuelt særpreg. Slik blir det når man krysser Darwin og Marx.