Estetikeren

«Burde jeg begynne å kle meg mer voksent? Hjelp!»

Jeg er en mann i starten av 40-årene. Jeg går i samme stil som jeg gjorde som 17-åring. Det er jo fortsatt det som er meg! Men jeg begynner å frykte at jeg bare ser dum ut og burde begynne å kle meg mer voksent. Hjelp!

Hilsen Mann, «17»

Estetikeren: Jeg tror du setter fingeren på en øm kvise hos en generasjon som er blitt oppdratt til å tro man kan være ung så lenge man vil. Eller at man bør være det. Men vil vi, egentlig? Du peker også på et svært interessant paradoks, nemlig at vi, i et samfunn båret frem av den blinde troen på ungdom, omskiftelighet og dynamisk endring oppfatter mannlig stil som noe som bør være eltet, knadd og ferdig stekt innen fylte 40.

Ingen har behov for å se eldre ut, men alle har behov for ny ham når innsiden har vokst ut av den gamle

Mannen må gjerne skifte fra dressjakke til anorakk så ofte han vil, men ellers bære alder og indre utvikling i form av lengre CV og flere muskler heller enn nye skjorter med ti farger istedenfor to. Spørsmålet du implisitt stiller – om det går an, som mann, å både være autentisk og skifte stil som 40-åring uten å bli stemplet som midtlivskriserammet – er derfor høyst betimelig. Svaret er ja! Og at samfunnet har gjort det litt vanskelig.

Det grunnleggende først: Det er ikke så dumt å huske på at det alt i alt er kort tid siden tenåringene og ungdomsstilen kom til verden. Ikke så mye mer enn 70 år. Før det handlet det om å ta på seg dressjakka og bli en skikkelig arbeidskar rett etter konfirmasjonen. Men så kom babyboomen. Moten ble mer løssnippet og fitnessbølgen ga folk T-skjorte og joggesko til både hverdags og fest. Og ungdom ble den heteste aksjen på markedet. Slik sluttet klærne sakte, men sikkert å markere alders- og generasjonsskifter slik de gjorde før.

For å oppsummere kan vi si at voksne har kledd seg mer og mer som barn og at barn har kledd seg mer og mer som voksne. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forkludrer et dyptgripende menneskelig behov: å ikke bare oppleve egen endring, men å markere den. Å bli ferdig med utdanning, få jobb, ektefelle, barn, hus og så videre er målbare endringsmarkører, men kroppen er nærmest. Med andre ord: Ingen har behov for å se eldre ut, men alle har behov for ny ham når innsiden har vokst ut av den gamle.

Før vi nærmer oss noen konkrete tiltak, har jeg også lyst til å si at det ikke er rart om du føler at det er ditt 17-årige jeg som er det mest autentiske du har å by på – inngangen på de formative årene som ga deg utdanningen, musikksmaken, filmfavorittene, vennene og de første kjærestene dine. Et armbånd fra den tullete turen til Goa, en bandtrøye fra den beste konserten og et sugemerke fra en elskerinne i Berlin, som selvsagt ikke er der lenger, men som føles sånn likevel. Klærne og stilen fra denne perioden vil naturlig nok føles som mest autentisk fordi den ble til mens du ble til. Men – og med fare for å virke uhyre plump – slutter vi å bli til? Er endringsimperativet borte? Nei. Så nå gjelder det å handle på følelsen av stagnasjon før det er for sent.

Med å ha slått fast at 40 år gamle menn (eller voksne menn i det hele tatt) stadig vekk har forbløffende trange stilkår, skal vi nå gå konkret til verks: Inne på soverommet åpner du klesskapet ditt, og så gjør du plass til tre hauger på senga: I den første haugen, la oss kalle den «den jeg var», kan du legge de klærne som er slitne, de som nettopp gir deg den vamle følelsen av å være fast i en 17-årings kropp, og som du har tatt vare på av nostalgiske årsaker. Her skiller du igjen mellom det som rett og slett kan gå til Fretex og de band-t-skjortene og bootcut-jeansene det kan bli gøy for kommende generasjoner å finne igjen. Putt dem i en vakuumpose, trekk pusten, sug ut lufta og bevar minnene. I den

Ingenting er som en modig mann.

neste haugen, la oss kalle den «den jeg er», legger du de plaggene du liker ordentlig godt, og som er deg. I tillegg til å legge dem i en fin, liten haug – tenk også litt på hva det er ved akkurat disse plaggene som genererer denne følelsen. Er det kvalitetene ved et par jeans som sitter ekstra bra, og som får rumpa di til å se ekstra sveisen ut (om du må si det selv)? En ullgenser som har vært med deg hele livet, som en majorstubille har tatt en jafs av, og som har en skismurningstugg på ermet uten at det gjør den mindre kul? Eller skjorta som bare funker. Og nøyaktig hva er det, egentlig, dette som bare funker? Har det å gjøre med at snippen ikke er løs, men button-down, kanskje? At den er bred nok over skuldrene og passe trang over brystet? Sånne ting kan det være fint å spekulere litt på.

I den siste haugen skal det ikke ligge noen plagg, men en liten bunke med forestillinger: «Den jeg har lyst til å være», kan den hete. Eller kanskje riktigere, «Den jeg er, men ikke har klær til å uttrykke». Her ville jeg ha laget en liten liste over menn hvis stil og holdning du beundrer, la oss si Miles Davis, Steve McQueen, Dennis Hopper og Bob Dylan, faren din som ung og en kollega på jobben som bare har det. Og så er spørsmålet: ved siden av å ha gjort noe minneverdig: hva er det de har? Og ikke minst, hva er det de har på seg? Som alle vet, er ikke stil noe som kan kjøpes, men en god del kan læres, og bare noen nye plagg kan skape en merkverdig følelse av nyhet. Eller enda bedre, å ha skjønt noe nytt – om stil, eller også om deg selv.

Etter å ha tenkt litt, eller rett og slett googlet noen stilfavoritter, tipper jeg at du vil konkludere med følgende: det disse mennene har, ved siden av karrierer, kjekke fjes og antatt høy selvtillit, er plagg av typen velsittende blazere av ulike ull- og linkvaliteter, ditto bukser (og legg gjerne merke til hvordan de sitter over hofter og rumpe), ullgensere med en rullekrage eller en utringning som fremhever hals og ansiktsfasong, og ytterjakker, og kanskje til og med skjerf, som er bare akkurat litt annerledes enn en forventet standardløsning: en bomberjakke istedenfor en boblejakke, en dobbeltspent losjakke med pondus og godt hold i stoffet istedenfor en løs, enkeltspent businessvariant for usikre funksjonærer. Og de har garantert godt skotøy. Lær som lukter Italia og slutter tett om foten.

Til sist, før du kanskje går ut og handler, allier deg med en du stoler på, en som kan være med å se og bedømme sakene slik at du føler at du har ryggdekning. Alle gode riddere trenger en væpner.

Og helt, helt til sist kan vi si som Karin Boye: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister» – og legge til at ingenting er som en modig mann.

Vennlig hilsen Estetikeren

Mer fra Estetikeren