Påfyll

Vi sliter med å forstå hva som egentlig skjer nå, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Det er en klisjé at ingen kjenner fremtiden, men enda mer påfallende er det at vi sliter med å forstå hva som egentlig skjer nå.

Det har vært en strøm av tv-serier fra vår relativt nære fortid de siste årene, og en av de interessante tingene med disse seriene er at vi kjenner konteksten som er ukjent for karakterene. De preges ofte av en viss nostalgi etter enklere tider, men samtidig ligger forvitringen og forfallet på lur.

Tenk på Mad Men som for noen år siden skapte en internasjonalt festfenomen med dresskledte menn, kvinner i elegante kjoler og sterke cocktailer. Det ligger en klar nostalgisk lengsel i seriens appell, samtidig som den underliggende historien handler om hvordan miljøet som beskrives blir «verden av i går» i møte med 60-tallets sosiale bevegelser. Eller Downton Abbey, selve antitesen til en politisk korrekt kritikk av det polariserte, gamle engelske klassesamfunnet. Snarere enn å snerre over urettferdigheten, ligger det en varme i skildringen av den lille verdenen på herregården hvor alle kjenner sin plass og har sin rolle. Men vi – seerne – vet hvordan det går. Downton Abbey er ikke avsondret fra verden der ute, og når karakterene vil plukke opp livene sine der de slapp etter den sivilisasjonskrisen som var første verdenskrig, vet vi at det i beste fall blir et intermezzo. Det samme er tilfellet for The Crown, Netflix' påkostede serie hvor det personlige dramaet i kongefamilien har Det britiske imperiets fall som bakteppe. Og igjen er karakterene relativt uvitende. De kan ikke vite det, der de står midt oppe i begivenhetene. De kan ane at noe er i emning, at deres «old road is rapidly agin'», men de kan umulig forstår hvor ubønnhørlig tiden løper fra den verden de kjenner.

Vil Trump redefinere de politiske skillelinjene i USA eller bli en historisk parentes?

Om ett lite, fattig år når vi årstallet hvor handlingen i den første Blade Runner-filmen (1982) er lagt. Det er nok en bekreftelse på at god science fiction ikke handler om å treffe med nøyaktige spådommer om fremtiden, men om å si noe om nåtiden. Slik god nostalgi også handler om det som er, ikke bare det som var. Det frustrerende er at saken ikke blir noe enklere av det. Vi lever i en strøm, en malstrøm, av begivenheter. Én ting er å skille det vesentlige fra det uvesentlige, en nyhet om kjendisene på Farmen fra demonstrasjoner i Iran eller atomtrusselen fra Nord-Korea.

Noe ganske annet er å skille det vesentlige fra det definerende, de begivenhetene som setter permanente spor som er synlige også om 100 eller 200 år. Et eksempel er Suez-krisen i 1956 hvor Storbritannia måtte trekke troppene sine ut av Egypt etter press fra USA. Det var åpenbart en svært viktig begivenhet allerede da, men etter litt tid forsto vi at det også var det symbolske uttrykket for en fundamentalt ny maktbalanse i en verden hvor Storbritannias tid som global stormakt var forbi.

I vår tid er det åpenbart mer enn vesentlig at Donald Trump ble valgt til president, men vi kjenner ikke de langsiktige konsekvensene. Vil han redefinere de politiske skillelinjene i USA eller bli en historisk parentes? Er den nasjonale og populistiske høyrebølgen vi ser, starten på en ny politisk reorientering i Vesten eller bare et avbrekk før de gamle konfliktlinjene vender tilbake? Ser vi et USA som reiser seg, vakler eller står foran sitt eget Suez?

Etter den kalde krigen var det snakk om et unipolart øyeblikk i historien. USA var den eneste supermakten. Det øyeblikket er trolig forbi, og med det kanskje også århundrer med vestlig dominans. Noen frykter for det liberale økonomiske systemet, men kanskje vil vi få Kina som den friere verdenshandelens beskytter? For noen år siden var det populært å tenke at menneskerettighetene ville følge markedsøkonomiens faner, slik de asiatiske tigrene i sin tid først adopterte en liberal økonomi og siden liberalt demokrati. Men kanskje ender vi med en markedsøkonomi med et autoritært ansikt som den mest attraktive politiske modellen? Vi vet ikke om vår tid vil bli sett på som en forlengelse av det forrige århundres kriger (både varme og kalde), som innledningen til en langvarig fredsperiode eller som starten på nye konflikter. Som for karakterene i de nostalgiske seriene, kan vi bare ane en understrøm som ubønnhørlig vil trekke oss med.

Mer fra Påfyll