Annonse

Annonse

00:00 - 12. januar 2018

Puste må man, hele tiden, skriver Camilla Stoltenberg.

Puste må man, hele tiden, skriver Camilla Stoltenberg.

Bøndene i indiske Punjab og Haryana svir åkrene for å bli kvitt gjenstridige rester etter innhøstingen. Sot rir med vinden mot slettelandet der storbyen New Delhi ligger, og blander seg med eksos fra kjøretøy, røyk fra fabrikker og røyk fra søppel som folk brenner for å holde seg varme. Kulden kapsler luften inne over byen. Luften blir disig, tett og gråbrun, verre enn den pleier å være. Hvert eneste pust er tungt og sviende.

Mandag 13. november 2017 reiste jeg til Delhi. Utenfor det kjølige ovale flyvinduet var det nesten ingen sikt under innflyvningen. The «Great Smog of Dehli» nådde visstnok sitt klimaks den uken, en alvorlig luftforurensing i storbyen der mange lever på gaten og i slum. Smogen hadde vært omtalt i nyhetene i Norge, men jeg merket meg den knapt før jeg kom ut av terminalen og inn i luften som umiddelbart tirret øynene, neseborene, svelget, halsen og lungene. Det var ikke mulig å unnslippe. Puste må man, hele tiden.

Forurensingen var opptil 75 ganger høyere enn det Verdens helseorganisasjon definerer som trygt, og et døgn i Delhi skal ha vært som et døgn med 44 inhalerte sigaretter. Skolene var stengt, 24 biler kolliderte i kjede på motorveien på grunn av den giftige tåken, flyselskapet United Airlines kansellerte alle fly. Jeg var der for å høre indiske helsemyndigheter fortelle om de nyeste tallene fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet: i 2015 døde 2,1 millioner indere på grunn av luftforurensing, sa de.

HER !

Annonse

Mer fra Påfyll