Annonse
12:34 - 13. januar 2018

«Skal jeg sortere bildene etter størrelse? Etter farge, motiv eller kanskje kronologi?»

Annonse

Kjære estetiker!

Estetikeren

 

Estetikeren er Morgenbladets spalte for de små estetiske kvaler – og de store eksistensielle spørsmål. Send inn dine spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Det er fullt mulig å være anonym. Send spørsmål til estetikeren@morgenbladet.no. Les også Etikeren.

 

Jeg arvet nylig en pen samling malerier og trykk fra en kunstinteressert slektning. Jeg er ingen ekspert, men jeg liker bildene, og har gode minner knyttet til dem. Det jeg imidlertid ikke har, er noen som helst idé om hvordan jeg skal henge dem opp i leiligheten min. Skal jeg sortere dem etter størrelse? Etter farge, motiv eller kanskje kronologi? Eller full blandings? På linje eller i klynge? Hvor høyt på veggen bør de henge? Kan det henge bilder i alle rom? Billedoppheng er kanskje ikke noen eksakt vitenskap, men jeg er takknemlig for tips, prinsipper eller retningslinjer jeg kan forholde meg til.

Hilsen heldig arving

Estetikeren: Heldig indeed! Gratulerer med storslått arv. Jeg forstår godt andakten og ærefrykten som følger med å ikke bare arve ett godt bilde, men en hel samling hvis eiers smak du stoler på, og hvis uttrykk du liker. Det er sannelig ikke hver dag.

Her stiller du alle de gode spørsmålene selv, så la meg hjelpe deg med å sortere. Det er imidlertid et aspekt du ikke nevner, og det er størrelsen på leiligheten din. Siden plassmangel ikke dukker opp i opphengsproblematikken, går jeg ut fra at det ikke er plassen det står på – og, at du ikke har mange bilder på veggen fra før av. Ergo har vi blanke ark.

For det første, og for å senke skuldrene, er dette et heldig tidspunkt å arve en samling ulike bilder på. Riktignok har den tamme nyminimalismen fra interiørblader og kjeder fortalt oss at ethvert hjem med respekt for seg selv er hvitt og sterilt bortsett fra den lille sauefellen på snippen av hjørnesofaen. Men, akkurat når det kommer til bildeoppheng har det i lengre tid vært en bevegelse mot noe annet; mot noe varmere og mindre forknytt ryddig. Dette andre minner interessant nok mer om slik bilder ble hengt opp slutten av 1800-tallet. I historismens overfylte stuer, gjerne kalt klunkehjem, ble bildene hengt tett, og over hele veggen, med en ganske fri sans for hvordan ulike bilders innhold og størrelse passet sammen. Alt var dessuten rammet inn i gull. La oss kalle det et konfekteske-prinsipp: morsomt og mektig.

Den gang kunne et belevent hjem ha de fleste veggene godt dekket, nå er det derimot mer alminnelig å jobbe med klynger på de veggene som oppleves som sentrale: over sofaen i stua, bak spisebordet eller i en trappeoppgang med god høyde. Kort sagt – mot de samlingspunktene i rommet hvor man gjerne fokuserer oppmerksomheten. Og hva er fordelen med en klynge? Jo, en klynge er spennende å se på fordi den gir variasjon til øyet, den kan få bildene til å snakke sammen på nye måter ved å forsterke motiver, farger og grafiske kvaliteter, og den kan gjøre selve rommet varmere og mer levende.

For å undersøke om dette kunne være tingen, og om det passer med proporsjonene i leiligheten din, ville jeg ha samlet sammen noen av de bildene du liker best på gulvet i stuen, uavhengig av kronologi: et par grafiske trykk som minner litt om hverandre, et større maleri med farger, et par mindre som plukker opp noen av de samme fargene, og så puslet rundt for å se om du får fot for sammensetningen. Gjør du det, fotograferer du oppsettet, og får noen til å hjelpe deg med å overføre resultatet til veggen.

Liker du ideen, men får vondt i øynene av å se ulike uttrykk på en gang, ville jeg ha satt opp de bildene du liker best i de samme fokusområdene. Igjen anbefaler jeg å unngå den kjedelige stringensen i å ha ett bilde over, sofaen, og ett bak spisebordet, men heller prøve et stort, og to mindre under hverandre ved siden av. Kanskje til og med et fjerde bilde på den andre siden, dersom proporsjoner og farger matcher.

Noe annet som er viktig er å ikke henge bildene for høyt, men i det du oppfatter som øyehøyde. Tenk at du skal kikke på et bilde litt slik du ville likt å kikke ut av et vindu; det skal plasseres i flukt med menneskelige proporsjoner. Dette gjelder især i leiligheter fra rundt 1920 og fremover, hvor takhøyden jevnt over er lavere enn i eldre utgaver.

Er leiligheten din derimot en 1880-talls bygård anbefaler jeg deg å også jobbe i høyden. La oss for eksempel si du har en høyloftet, smal og litt vanskelig gang som du aldri har fått helt dreisen på. Da ville jeg ha plassert en rekke enkle bilder, i noenlunde lik størrelse, i mellomrommet mellom hattehyllen, (ekte eller imaginær), og taket. Her vil bildene gjøre rommet lunere og bedre proporsjonert uten å fjerne størrelsen. Og, det ville skape en god entré! Og akkurat det er sjelden feil. Bra bilder er venner å dele livet med, og da er det hyggelig å si hei med det samme du kommer inn og henger av deg frakken.

Ragnhild Brochmann 
Morgenbladets estetiker

Har du et spørsmål? Send til estetikeren@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.