Annonse

Annonse

00:00 - 08. desember 2017

Den resonnerende offentligheten er ikke død, skriver Kjetil Jakobsen.

Den resonnerende offentligheten er ikke død, skriver Kjetil Jakobsen.

Mange er de norske intellektuelle som har søkt og funnet lykken i Roma, Berlin eller New York, der kaffen smaker bedre, vinen flyter friere og sansen for kultur og respekten for intellektuelle er selvfølgelig. Likevel vender de tilbake, for de savner den gode norske samtalen. Norge er landet der kulturen faktisk tilsier at man legger titlene til side, snakker forståelig og lar argumentene tale. Gevinsten er innflytelse. I de nordiske landene er det tradisjon for at de styrende lytter til forskerne. Engelske og USA-amerikanske forskere blir himmelfalne når nordiske kolleger forteller at de faktisk oppfatter det som realistisk å få gjennomført faglige begrunnede reformer. Med Allmenningen har Jostein Gripsrud og hans medforfattere derfor funnet en pregnant tittel på sitt flotte verk om historien til den norske offentligheten, samfunnslivet som tilhører oss alle og utgjør demokratiets livsgrunnlag.

Selv tilhører jeg formodentlig hva 39 år gamle Emmanuel Macron så vittig kaller generasjon Prins Charles, disse femtiåringene som i påvente av å overta tronen har gått gjennom voksenlivet i fotsporene til de sagnomsuste 68-erne og tråkket i glasskår fra 1970-årenes slagsmålsparadis. Jürgen Habermas’ Borgerlig offentlighet er en absolutt 68-er klassiker, oversatt til norsk bare få år etter at originalen utkom i Tyskland i 1962. Gripsrud & co. skriver historien om norsk offentlighet ut fra et habermasiansk perspektiv. Påstanden om at Borgerlig Offentlighet er et epokegjørende verk, kan problematiseres. Idealtypen «borgerlig offentlighet» er et slags tverrsnitt av opplysningstenkningen på 1700-tallet, fra Locke til Kant via Rousseau og Voltaire. Det originale er at liberalismen sees gjennom marxistiske briller, slik at det som hos opplysningstenkerne var offentligheten til borgerne i politisk forstand (medborgerne eller statsborgerne – les citoyens), det knyttes hos den unge Habermas til borgerskapet i økonomisk forstand (les bourgeois). Denne vinklingen er tilslørende og misvisende, men den har i femti år bidratt til å holde liberal tenkning levende i nordeuropeiske universitetsmiljøer, der entusiasmen for Marx, velferdsstaten og kvinnesaken ellers fort overskygger slike liberale grunnverdier som det å skille sak og person og å verne privatsfæren og sivilsamfunnet mot statlige inngrep.

Historikeren Knut Dørum viser i sitt kapittel at det finnes offentlighetsidealer i Norge som er eldre enn både 1814 og opplysningsfilosofien. Her kunne jeg tenkt meg et tydeligere mediehistorisk fokus. Forfatteren nevner ikke at trykkoffentligheten kom til Norge med flere hundre års forsinkelse sammenlignet med nabolandene, og gjør følgelig ikke noe forsøk på å forklare dette viktige problemet. For perioden etter 1814 overtar medieforskerne historieskrivningen, noe som ikke gir grunn til bekymring. Dette er medieforskere med solid bakgrunn i historisk og humanistisk forskning, noe man merker på språket. Det skrives klingende godt norsk i dette verket.

Annonse

Mer fra Påfyll