Annonse
00:00 - 08. desember 2017

«Bør jeg sette meg selv foran mine kolleger og nasjonaløkonomien?»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære Etiker

Jeg har i noen tid nå gått og grunnet på om jeg bør førtidspensjonere meg når jeg fyller 65 år. Lenge var jeg fast bestemt på å stå i jobben til jeg fylte 67 år, gjøre min samfunnsplikt og bidra til at eldrebølgen blir mer som en dønning enn den tsunamien samfunnsøkonomene truer med. Den siste tiden har jeg imidlertid latt meg forføre av venninners prat om det gode pensjonistliv, ferier til lavsesongpriser og tilstrekkelig likviditet til fremdeles å kunne nyte et glass duggfrisk Riesling både titt og ofte. Og når man må kunne anta at man lever bare én gang, bør man ikke da nyte livet mens man kan? Ingen vet hvor lenge helsa holder, og det er kanskje nettopp disse kommende årene nytelsen kan maksimeres? Jeg slites mellom hensynet til meg selv på den ene siden, og på den andre siden samfunnet på et makronivå og ikke minst mine kolleger på et mikronivå. For det er ikke til å stikke under stol at mine kolleger vil trenge meg i årene som kommer. Å forlate dem nå er usedvanlig dårlig timing all den tid vi står midt i store omveltninger. De trenger virkelig noen som holder dem i ørene, som kan passe på at de kommer seg ut av heisen i riktig etasje og holder styr på hvilken dag det er i uka. Flere av dem har gitt uttrykk for at de er bekymret for hvordan det skal gå med dem når jeg slutter, og jeg skjønner ærlig talt hva de mener. Men det er vel kanskje som en graviditet, det passer liksom aldri. Bør jeg sette meg selv foran mine kolleger og nasjonaløkonomien?

Hilsen kvinne i sin beste alder 

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.