For et år siden rystet Donald Trump alle etablerte journalister, politikere og analytikere ved å bli valgt til president i USA. Rett nok fikk Hillary Clinton mer enn to millioner stemmer mer. Men i valg teller ikke bare stemmer. Avgjørende er hvordan de er fordelt. I valgmannskollegiet fikk Trump 304 stemmer, mot Clintons 227. Trump er alt i gang med valgkampen 2020. Kan han klare det igjen?
Han har satt en uslåelig rekord i usannhet, grådighet og pengebruk.
Trump vant hvite, ofte middelaldrende arbeidsfolk – dem som så seg fanget i en kø der andre snek. De hadde erfart at jobbene deres ble flyttet mens de selv ble vraket, og at det de kunne, ikke lenger talte. Selv boligverdiene ble tatt av den økonomiske krisen. Velstanden sank, og utsiktene svant: de tapte kontrollen over eget liv. Før hadde de klart seg selv, og vært sterke og stolte. Men nå kom grupper som hadde stilt bak dem i køen og kilte seg inn: kvinner, svarte, immigranter.
Toppene i politikk og næringsliv sa dette var del av en nødvendig omstilling i globaliseringens tid. Mer enn det: Folk ble ikke bare fortalt hva de skulle tenke. De ble også formant hva de skulle føle: At forkastningene mellom grupper var rettferdig, at alle burde støtte de påstått svake grupper som toget forbi. Ja, det var til og med tabu å vitse om det! Moraliseringen bidro til mobiliseringen.
For inn kom Trump. Han brøt med diagnosen for mirserene. Globaliseringen var ikke løsningen, men problemet. Politikerne var ikke velgjørere. De var velmente, men ofte korrupte, og rigget systemet mot folk flest. Trump brøt også alle normer for det politisk korrekte. Han både gjorde og torde: sa det folk innerst tenkte og egget dem til å føle både harme og sinne. Han kjente sine pappenheimere.
Han splittet støtten til sine republikanske rivaler, og tok dem, én for én. Han hisset konflikt og stjal oppmerksomhet ved ekstreme standpunkter og uhørte personangrep. Han satte nidnavn på rivalene: «Low energy Jeb», «Little Rubio», «Lyin’ Ted», «Crooked Hillary». Selv John McCain, nedskutt, krigsfange i fem år, valgte Trump å håne: «I like people who weren’t captured». Selv hadde han sneket seg unna verneplikten.
Trump dengte løs på hele nasjoner og grupper: meksikanere var voldtektsmenn, menstruerende kvinner hugærne. Mektige menn kunne grafse hvem og hvor de ville. De som gispet over overtrampene, rakk ikke å trekke pusten før det neste kom. Ble Trump angrepet, slo han dobbelt tilbake. I valgkampen gjorde han normbrudd til det normale.
I sin nye bok forteller Hillary Clinton hvordan huden hennes krøllet seg («my skin crawled») da Trump lusket rundt henne i TV-debattene. Men noen ulykksalige uttalelser blottla at hun foraktet Trump-tilhengere, som hun kalte ynkverdige («a basket of deplorables»).
Mange trodde presidentembetet ville temme og mildne Trump. Men bruddene på alle skikker fortsetter. Han har krevd troskap mot seg selv, ikke mot konstitusjonen. Han har kludret med rettsprosesser. Han har skjelt ut dommere og egne statsråder og krevd at de skal sleike han oppetter ryggen. Han har undergravd pressens stilling. Han nekter innsyn i investeringene sine og om hvilke lobbyister han slipper til. Særinteresser får makten over offentlige etater – rever er blitt sjefer i alle hønsegårder. Han har satt en uslåelig rekord i usannhet, grådighet og pengebruk. Washington Posts løgn-logg fra oktober dokumenterte at Trump i løpet av sine 263 første dager hadde 1318 falske eller villedende påstander – i snitt fem per dag.
Trumps grep er å erstatte institusjoner med transaksjoner. Han næres av kaos og hisser kjernevelgerne sine ved hver dag å reise ny strid. Som Sylvi Listhaug, er han en mester i bruken av hundefløyte: menigheten fanger signalene.
Vil strategien lykkes? Vil han få syv år til i Det hvite hus? Pressen er under press og rettsvesenet under trykk. Til nå har skansene holdt. Og USA er på vei til å få en majoritet av minoriteter. De hører at Trump ikke plystrer på dem. De ser tegningen når Trump kaster papirruller til orkanofre i Puerto Rico.
Republikanerne er i borgerkrig, og flere amerikanere stemte for Hillary Clinton enn for noen annen kandidat som har tapt et presidentvalg. Selv om resultatene fra senere lokalvalg er blandet, har demokratene vunnet noe frem. Men demokratene er i mindretall på alle nivåer i det amerikanske politiske systemet.
Så skal Trump kastes i 2020, må de både samles og sveises sammen om en kandidat som kan gi mening og retning – en som kan gi en ny sosial kontrakt, også til dem Trump skjønte følte seg forbikjørt.