Jeg fikk aldri sett Michelangelo Antonionis store film fra 1966, Blow-up. Den fikk Gullpalmen og en rekke andre priser, og ble en kultfilm. Den var dunkel – alle kunne ha en mening om den. I selskapslivet ble den livlig diskutert. Fra disse samtalene fanget jeg opp nok av handlingen til frekt og freidig å ta del, godt hjulpet av fantasi og rødvin. Det hendte noen av dem jeg snakket med, ba meg utdype, siden de ikke hadde fått med seg det jeg påsto – noen ville til og med se filmen en gang til.
Dette ga mersmak – å foregi at jeg er ekspert på noe jeg ikke har filla greie på! De senere år har jeg gjort det i diskurser om den franske kultsosiologen Pierre Bourdieu. Han har jeg møtt, men ikke lest. Tvert imot: Hver gang jeg har tatt fatt, har jeg gitt opp og brummet: Den mannen trenger et skrivekurs! Han vaser fremmedord inn i setninger lange som vonde år.
Men du verden: Det blir seminarer av slikt! Professorer kan oppkaste seg til eksperter og forlyste hverandre både på høyfjellet og i lavlandet, mens sakesløse studenter jages inn i en jungel ikke alle kommer ut av med forstanden i behold.
Selv har jeg altså brukt «Blow-up-strategien»: Etter å ha hørt litt på andre, foregir jeg å forstå det hele. Oppskriften er å ta et sett enkle ideer og så forblomme dem med pompøse gloser. Det jeg sier vil ikke fremstå som eksepsjonelt, men iallfall passe originalt.
Så her er oppskriften, en Bourdieu light, for dem som vil distingvere seg som forståsegpåere om både samfunnsforhold og samfunnsforskning:
• Utgangspunktet er sosiologiens konstituerende aksiom: Det er forskjell på folk! Ja, det er forskjell både mellom og innen grupper.
• Folk formes av samfunnet før de kan forme det. Økonomene starter med noen skapninger de kaller «rasjonelle aktører» for å få has på verden. Men med rasjonaliteten er det så som så. Og vi kan ikke se bort fra alt det andre folk er lastet med!
• Som franskmann setter Bourdieu et navn på denne ballasten – han kaller det habitus: Folk har ikke bare løse tanker og flyktige handlinger: Det de gjør eller mener, er ikke tilfeldig. En habitus gir skript for tenking, maler for handling og formler for smak.
• Alt dette setter seg ikke bare i hodet, som motiver og tilbøyeligheter, som forsett og ferdigheter. Det fester seg som lynne og vaner. Ja, det avleirer seg i selve kroppen, som skarring og dialekter, som arbeidsnever eller pianofingre. Eller i hvordan man geberder seg: holder kniv og gaffel, bukker og neier.
• Og ja, det uttrykker seg i alt du omgir deg med: bøker og olivenolje, 10-girssykkel og Billyhylle. Tingene dine fortetter historien om deg.
• Det du er, har og gjør, er du blitt. Det er internalisert og innpodet og via familie og skole. Ikke bare er det blitt – det er delt. Du er i et sjikt som bruker manerer og ting som markører for lik livsstil.
• Nå blir fortellingen tykkere: Sjiktene er ulikt verdsatt: De er rangert, for eksempel etter høyere og lavere inntekt, eller etter god og dårlig smak.
• Rangeringen er ikke tilfeldig. Hierarkiet er bestemt av noen med makt – altså med ulik kapital, enten den er økonomisk eller kulturell.
• Slik kapital kan opparbeides på ulike arenaer – Bourdieu kaller dem «felt». Der fremmer og forsvarer deltakerne sine interesser og er innforstått med hva de konkurrerer om.
• Men makten er skjult. En grunn er at toppene bruker kulturell kapital til å rettferdiggjøre de økonomiske ulikheter.
• Klassekamp føres altså på bortebane, der de som er nede, føler seg uvel og utafor. Likevel ser de verden med briller som toppen har satt på dem, slik at bildet av den innforlives som naturlig, selvsagt og ubestridelig – noe Bourdieu kaller «doxa». Ubevisst er folk altså med på å opprettholde systemet de er fanget i.
• Samfunnet trenger derfor ikke fysisk makt for å forsvare det bestående og reprodusere ulikheter. Og siden de undertrykte ubevisst samtykker, kaller Bourdieu dette «symbolsk vold». Dermed plasserer han seg selv i samfunnsforskerens ønskerolle: Den som avslører samfunnets dypeste hemmeligheter og frigjør ved å blotte sannheten.
Dersom du stokker disse momentene og drysser på et utvalg fremmedord, har du nok Bourdieu til seminarlivet og selskapslivet.
Ellers ble essensen i Bourdieu formulert før han hadde lært å skrive! I sin makeløse selvbiografi om en fattig oppvekst, Nässlorna blomma, skrev den svenske forfatteren Harry Martinson i 1935: «Av medelklass finns fyra slag. 1) med bildning och piano, 2) med bildning men utan piano, 3) utan bildning men med piano, 4) utan både bildning och piano».