«I morgen blir du statsråd, men husk at mesteparten av ditt liv skal du være avgått statsråd», sa Jens Stoltenberg til Anniken Huitfeldt da hun ble utnevnt første gang. Det høres ut som en moderne og litt mer sosialdemokratisk variant av det som ble hvisket i øret på de romerske triumfatorene på ferden gjennom imperiets hovedstad. Så overveldende var feiringen at de ble utstyrt med en person som gjennom hele triumf-ferden hvisket: Memento mori – «husk, du skal dø»!
På et av denne regjeringens første møter ble vi introdusert for det jeg senere har tenkt på som Clemets lov (jeg vet ikke om Kristin Clemet er den egentlige opphavskvinnen): Det finnes tre stadier i et statsrådsliv. Det første stadiet er en følelse av at «dette kommer ikke til å gå». Det er for stort, for komplisert, for mye motstand. Det neste stadiet er erkjennelsen av at det faktisk går ganske greit. Jeg kan sakene mine, jeg behersker feltet, og jeg får ting gjort. Det tredje stadiet er overmotet: Dette kan ingen andre gjøre like godt som meg. Da nærmer det seg gjerne slutten.
Jeg har forsøkt å få departementsråden – den øverste embetsmannen – til å hviske memento mori i øret mitt, men han mener at den ekstra arbeidstiden og tapte produktiviteten ikke kan forsvares. Dermed har jeg, etter snart fire år som statsråd, måttet ta i bruk en annen teknikk. Mer om det litt senere.
Sommerens store politiske snakkis hjemme i Porsgrunn har ikke vært Macron, men makronene. Nå viste det seg at Dagens Næringsliv ikke hadde faktasjekket om Stortinget hadde ansatt en egen konditor til å bake makroner, men rett og slett tatt slarvete og spissformulerte utsagn fra Marit Arnstad for god fisk. Men saken har allikevel levd sitt eget liv.
Norske politikere skal nemlig ikke spise makroner. Vi skal spise vafler og drikke kaffe. Helst bør kaffen være litt lunken og sur. Det er et fint ideal at politikere skal være som folk flest, og stort sett er de (vi) det. Stortinget må være blant verdens minst glamorøse nasjonalforsamlinger, og de (altfor rause) frynsegodene som de folkevalgte har hatt, er stort sett fjernet.
For statsråder er det litt annerledes. Vi kjøres rundt i sorte biler, mange tiltaler oss i tredjeperson (som vi gjør med Kongen!), og det er lett å føle at man er solen som et helt sektor-univers kretser rundt.
Vi kjøres rundt i sorte biler, mange tiltaler oss i tredjeperson.
Derfor, altså, min private memento-mori-strategi: Hver dag i eget departement, og hver gang jeg besøker andre, ser jeg på bildene av tidligere statsråder. Det er en ting som slår meg hver eneste gang, nemlig at de aller fleste i dag er glemt. Tenk deg om. Hvor mange statsråder husker du egentlig? Noen lever videre fordi de gjorde store og viktige ting i sin sektor, som Kristin Clemet og Gudmund Hernes. Andre huskes for sine økenavn eller tabber – som fjoseposens mor, Bergfrid Fjose fra KrF, eller bua til Sylvia Brustad. Men de aller, aller fleste har gjort sin jobb, levert resultater som på sitt vis har bidratt med en brikke i det store puslespillet, men rusler så sakte, men sikkert ut av vårt kollektive minne. Om de noen gang var der. De kom, de så, de forsvant.
Om kort tid er ferien over, og valgkampen starter for fullt. Jeg skal slåss med nebb og klør for at Høyre fortsatt skal sitte i regjering, og for min egen fremtid og ettermæle. I løpet av denne perioden har vi gjennomført den største strukturreformen i norsk høyere utdanning på 20 år, innført en helt ny lærerutdanning, tredoblet satsingen på videreutdanning og lagt frem den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
Det er slett ikke dårlig, synes jeg selv.
Men like fullt vil en som ser mitt lille portrett om noen år kanskje tenke: «Røe Isaksen … hmmmm … det var han med fraværsgrensen?». I verste fall: «Røe Isaksen … hmmm … det var han som ikke kunne brøk?». I aller verste fall: «Røe Isaksen … hmmmm … stusslig skjeggvekst».