---
MATPAKKEPOLITIKK
Frem mot høstens stortingsvalg forsøker Runar Døving å avvikle norsk matpakkekultur.
Tidligere artikler:
«Høyres slappe agurk» (16. juni)
---
Kjære Høyre: For ti år siden satt jeg i Barneombudets «Skolematreform 2006». Det var representanter fra idrett, helse, forskning og utdanning. Vi undersøkte først hvordan det sto til med mat for skolebarn og hva som trengtes: Mange elever har ikke med mat, de spiser ikke tilstrekkelig og de har for liten tid til å spise.
Det er ikke tvil det må en skolemåltidsreform til for ernæring og den pedagogiske kvaliteten. Sultent barn skyr matte, sa naturvitenskapen. Sultne barn skaper uro, sa pedagogene. For dannelsen, sosialiteten, kulturhistorien og for økonomisk rasjonalitet, tenke den borgerlige antropologen.
Så startet lobbing. Reidar Hjermann var kjempeflink. Raskt fikk vi SV, Sp, Frp og Ap på laget. At KrF vil all makt i familiens hender og dermed var motstandere var forventet, men at Høyre – det borgerlige parti med utdannelse i ryggmargen – ville støtte en udannet spiseform fra vår presiviliserte fase, var et sjokk.
Det er altså flertall på Stortinget for en reform, men da SV brukte reformen i valgkampen i 2005, svarte den norske presse med latterliggjøring. Skal barn liksom spise kylling og laks til lunsj – ha, ha, ha (dekadens, dekadens!). Jeg så på dekningen med mitt franske øye: Man må være norsk for å le av at barn skal spise god, sunn og næringsrik kost i fellesskap. De andre partiene skjønte hvor landet lå. Frp kunne ikke akkurat støtte SV i valgkampen: Å gi barn god mat på skolen er det samme som å ta bort tax-free – med motsatt fortegn.
Høyre sier fortsatt at et offentlig måltid er dyrt (!). Ja, Høyre, det koster å spise. Man kan leve på kraftfor og pellets, tørt brød og svett ost (og pølse til belønning). Det er et valg. Nei, Høyre, et fellesmåltidet er ikke en sosialistisk idé, både Jesus, Langslet og Adam Smith spiste i fellesskap. Nei, Høyre, det blir ikke billigere av at familiene lager maten hjemme og sender den med barna, det blir dyrere.
Handelsgymnasets pensum er ikke egnet for å styre et land. Statsbudsjettet er nasjonens budsjett, ikke en anbudsrunde i et gitt marked. Med politikk har man makt til å styre: Reorganisere vareflyt, flytte barnetrygden, endre beskatning, forenkle innkjøpsordninger, samordne kompetanse. Sørge for at borgerne får mer igjen for pengene enn de bruker på å smøre pakka.
Skal en antropolog virkelig måtte belære Høyre i elementære nasjonaløkonomiske prinsipper?
Man må være norsk for å le av at barn skal spise god, sunn og næringsrik kost i fellesskap.
Mat handler mye om penger og moral. Nordmenn bruker nest minst penger på mat i verden, bare 11 prosent av husholdningsbudsjettet. Dels fordi vi er velstående med konkurransesvake lønninger, og dels fordi vi er ekstremt gjerrige i matveien. Men morsomt nok tror de fleste nordmenn de bruker mye mer. Årsaken er fordi mat er smurt med et tykt lag med paternalsk moral. Da får man mest rettferdig harme igjen for å klage på matprisene, og reise til Sverige for å drive politisk forbruk. I en mildt sagt barnslig opposisjon til et av verdens best drevne land med de beste politikerne.
Spesialisert arbeidsdeling er den viktigste årsaken til vestens suksess. Arbeidsdeling gjør produksjon og distribusjon ekstremt mer effektivt, det øker også kvaliteten på varer og tjenester. Store statssamfunn kan feire organisk arbeidsdeling med å nyte mat sammen i et felles måltid. Men Norge har ikke kommet til denne siste fasen av sivilisasjon.
Det har ikke Høyre et godt svar på. Det er like dumt som at foreldrene skal vaske eller bygge skolene.
At én lager mat til mange er mye mer effektivt og økonomisk enn at alle lager hver sin mat. Den viktigste inntjeningen, foruten tidsbruken, er å kutte ut det mest fordyrende mellomleddet, detaljisten. Da kan innkjøper forhandler direkte med produsent. Det kalles stordriftsfordeler.
Det blir også mer renslig, gir bedre ernæring, og konsentrerte elever. Skolene kan også koordinere fagene, slik at matkunnskap, biologi eller historie kan knyttes til matundervisningen og slikt. Men la oss holde oss til økonomien.
Jeg tror ikke Høyre egentlig mener at maten foreldrene kjøper i butikken er gratis fordi de ikke når kommunebudsjettene, at de er i lomma på dagligvarebransjen, eller at de som Sanner synes at barn som ikke har ansvarlige foreldre bør straffes med å gå sultne på skolen. Høyre har bare ikke tenkt seg om når skam og moral skal styre skolematpolitikken. Høyre sier at når 84 prosent av barna har med seg mat, er det et høyt tall. 85 000 er også et høyt tall. Det er antall elever som ikke har med seg mat. Det siste er et sosialistisk argument om at alle skal med.
---
Ukens mattips til de som har hverdag
---
Men det er ikke sosialisme å bli servert mat. Nordmenn lider av den bisarre moralistiske sykdom at det skammelig å få maten servert hvis det ikke er noe å feire. Men rent rasjonelt behøver det ikke bety at maten er mindre sunn. Jeg vil gjerne utfordre den Sannerske tese om at det å ta med mat hjemmefra gjør deg til et bedre menneske. Civita argumenterer andre steder for at å kjøpe tjenester til hjemmet er pragmatisk og en god økonomisk modell, men i skolematpolitikken lever de etter forhistoriske økonomiske prinsipper. Høyre trenger en ryggmargstransplantasjon. Kristin Clemet, hvor er du når vi trenger deg mest?
Slutter vi å lage matpakke vil brutto nasjonalprodukt øke, det vil gi ca. 15 000 arbeidsplasser, for å ikke snakke om hvilken betydningen varm lunsj vil ha for restaurantbransjen og turistbransjen, men det er til neste episode.