Annonse
15:40 - 07. juni 2017

En ode til dronningen

Torsken, endelig verdsatt til 200 kroner.

Fisk i papir: 200 kroner – nå med torsk.
Annonse

Torsken er dronningen av alle fisker. Fra 30. mai av ga Norges Bank henne en egen havblå seddel — den nye 200-kroneseddelen, nærmere bestemt.

 

Torsken. Hennes kritthvite kjøtt har alltid gitt meg lengsel. Livet ga meg heldigvis mange reiser og opphold lenge før backpackere, pakketurer og CO2-regnskap var oppfunnet. Men under disse oppholdene i utlendighet savnet jeg alltid dette rene hvite marmorerte kjøttet fra den kjølige Nordøst-Atlanteren. 

I dag er det ingen sak. Alt går an. Du får kjøpt det meste hvor som helst. Men les nøye den lille skriften på pakkens bakside. Pangasius kan aldri gi deg torsketrøst. Og frosset lysing eller noe lignende fra Sør-Afrika eller Stillehavet er ikke arten Gadus morhua. I tillegg må du finne ordene Nordøst-Atlanteren. Mandag formiddag frekventerer jeg markedet i nabobyen Amelia i Umbria. Jeg vet nøyaktig utenfor hvilken bod den salte torsken fra Norge ligger utstilt, utbrettet og innbydende sammen med mindreverdige slektninger som prøver å stjele dronningens klær. Dersom du ikke ser forskjellen så vit at den ekte torsken er desidert dyrest. Når jeg serverer lettsaltet torsk med bacon – eller enda bedre: pancetta – til vår italienske venninne, roper hun dramatisk at det går ikke an å blande fisk og kjøtt! Matreglene i Italia er som bekjent hogd i stein i motsetning til trafikkreglene som kun er veiledende. Min hustru roer henne ned med et stort glass hvitvin og deretter spiser venninnen opp hver smitt og smule. Vi forteller henne også at sør i Louisiana legger de til og med reker oppå biffen og det som verre er.

Uhørt! Du kunne jo sitte med våpenet klart til hugg eller skudd! Rudimentær respekt, takk.

Snart skal jeg lage bacalao av norsk torsk til noen venner. En bro mellom Portugal og Norge lagdelt i den store gryten fra bunnen og opp med potetskiver, utvannet torsk i terninger, løk, paprika, tomater, hele oliven, hvitløk, rød pepper og til slutt overhelt med et par desiliter olivenolje. Småputrer i vel en halv time til potetene er møre. Må ikke kokes i stykker til en grøt. Serveres i dype tallerkener med et raust dryss av hakket persille på toppen. Gaffel, skje og hvit serviett. Vi bruker bakerens beste brød til å sope opp all sausen. Før var det helligbrøde å bruke brødet på denne måten. Kun dersom du kjente vertskapet meget meget meget godt. I dag flyter alt og Heraklit ville ha nikket bekreftende. Bordskikkene er blitt så utvannet at du til og med kan skjule hendene dine under bordet. Hendene i fanget. Uhørt! Du kunne jo sitte med våpenet klart til hugg eller skudd! Rudimentær respekt, takk.

Det neste blir vel at sånne lutheranerne som oss klarer å ødelegge landsbyens lunsjpause og totale samfunnsstopp mellom kl 1300 og 1600/1700. For deretter holdes det jo åpent til kl 2000. De har allerede begynt med korte vinløse lunsjer med vann og åpne butikker oppe i Milano og nede i Roma. Det er selvsagt til fordel for de som pendler inn til storbyen for å jobbe og ikke vil gå og slenge ørkesløst i flere timer. Men allikevel. Hva er det som feiler disse folkene fra nord? Eier de ikke oppdragelse? Sluker maten som ville dyr. Når jeg sier at der vi kommer fra har vi hysterisk lunsjpause med medbrakt matpakke i 20-30 minutter kjenner du medlidenheten som en sval tilgivende kappe. Men det er i alle fall én tradisjon vi ikke klarer å ødelegge, og det er mors fantastiske søndagslunsj klokken 1300 og som aldri tar slutt. Da kommer slekten iltert kjørende fra alle kanter med lavt blodsukker med nesen i hverandres biler for å rekke de store fatene med antipasta. Selv sverger jeg til fredagsfasten med saltet torsk fra høye nord gjerne overhelt langkokt tomatsaus garnert med okerfarvede skiver av fast polenta. Noen ganger blir det kanskje utvannet tørket skrei klassifisert som den ypperste av alle kvaliteter – Ragno (edderkoppen, fisken med den tynne buken) – fra hjellene i Lofoten, integrert i suppe, salat og pasta.

 

Dronningen svikter oss aldri. Det var hun som skapte landet vårt og det var hun som bandt oss for evig og alltid til det italienke kjøkken. Godt hjulpet av Pietro Querini og hans mannskap som forliste utenfor Røst i 1432 og fikk kjennskap til en hvit fisk han aldri hadde sett eller smakt maken til. Dermed var ryktene i gang og den kjøttfrie fredagen var sikret i tråd med pavens gunst. Tørrfisken fra Lofoten er faktisk så verdifull at hele trailerlaster blir stoppet og ranet på øde landeveier. GPS-sporing og Interpol gjør ikke sjåførene mindre nervøse. Si ordene Norvegia, stoccafisso og merluzzo til en italiener og du er så innafor som du kan komme. Det er godt en gang i blant å kjenne på det å komme fra et lite ubetydelig land nord for det europeiske felleskapet og vite at du i dette fordums imperium, i denne litt haltende kulturnasjonen, ikke er helt bortkommet og ubetydelig. Takket være dronningen Gadus morhua. «Vårt visittkort», som sentralbanksjefen sa forleden i Svolvær, da han lanserte de nye pengesedlene. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse