Påfyll

Røe Isaksen: Et beskjedent forslag

Et beskjedent forslag
For å hindre at de døde i Norge og andre land
blir en byrde for samfunnsøkonomien, og
i stedet blir til gavn for samfunnet og folket.*

Det er en observasjon som fremkaller en viss melankoli for dem som går gjennom vår flotte hovedstad eller reiser rundt i landet, når man ser at plassen til å bygge, investere og utvikle blir stadig mindre.

Jeg tror alle parter kan være enige i at vi samtidig ikke mangler arealer per se i vårt langstrakte land, ei heller i byene, men at plassmangel allikevel eksisterer, er en svært alvorlig bekymring, og at vi derfor burde finne en rettferdig, rimelig og enkel metode for å utvide muligheten til å utvikle byene våre med kjøpesentre, parkeringsplasser og boligblokker.

Min hensikt er dog ikke bare å løse dette problemet, men et langt større anliggende som også dreier seg om god og effektiv ressursbruk for hele vårt samfunn. For min egen del har jeg i flere år grublet over problemstillingen og modent overveiet flere av planene som er i omløp. Riktignok kan de styrende makter endre både reguleringsplaner og saksbehandling, men det løser like fullt ikke det grunnleggende problemet, nemlig at svært mye av grunnen i våre byer er lagt død, eller rettere sagt, er lagt til rette for de døde.

I alle våre byer, ja, selv i hjertet av hovedstaden, har vi satt av områder til de døde, til titusenvis – om ikke hundretusenvis – av mennesker som rett og slett ikke er mer. Samtidig krever de plass.

Jeg skal derfor beskjedent foreslå min egen løsning som jeg håper ikke vil være egnet til å vekke protest – om man vurderer den rasjonelt. Jeg har blitt forsikret av en svært klok akademiker og stipendiat i Oslo, som jeg er bekjent av, at kirkegårdene i Norge vil være svært attraktive områder for næringsutvikling. Jeg foreslår derfor at våre gravsteder omreguleres til mer samfunnsnyttige formål, til glede for de levende. Hvis vi antar at en død nordmann er omkring 1,75 høy, at det dør rundt 40 000 av dem i året og det skal være en meter mellom hver grav, er det åpenbart at arealet når det utnyttes, vil gi en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst.

I våre dager finnes det en rekke kostnadseffektive måter å minnes de døde på.

En svært høyverdig person, en sann fedrelandsvenn hvis dyder jeg setter svært høyt, tillot seg å gi innspill for å raffinere min plan. For i tillegg til det åpenbare samfunnsøkonomiske tapet ved å opprettholde gravplasser, kombinert med det klare faktum at enhver rasjonell person vil innse at de døde ingen rettigheter har (de lever jo slett ikke lenger fullverdige liv), er vårt privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske tap knyttet til behandlingen av de døde svært høyt. Fra påkostede begravelser til dyre kister, blomster på gravstedene og stearinlys, er det trolig verdier i milliardklassen som gjennom årene har blitt brukt på irrasjonelt og sentimentalt vis. Min høystærede venns tanke hadde kommet til ham via den berømte filosofen Peter Singer, som tydelig knytter rettigheter til rasjonalitet, autonomi og selvbevissthet. De døde har som kjent ingen av delene.

Noen vil kanskje innvende at disse ideene krenker det såkalte menneskeverdet. Til dem vil jeg si at dette «verdet» ikke bare er en illusjon, men at det i tillegg må være ubestridelig at illusjonen uansett bare gjelder for de levende. Ja, vil noen si, men vil ikke vi som samfunn bli fattigere om vi ikke respekterer de døde? Etter hvilken beregning? Etter hvilken kalkyle?, vil jeg spørre tilbake. Vi må forsøke å se objektivt på hva det vil si å miste sine kjære – uten å gå oss vill i følelsesmessige argumenter.

I våre dager finnes det dessuten en rekke kostnadseffektive måter å minnes de døde på, måter som gir langt høyere gevinst for samfunnet og den enkelte. En Facebook-side for den avdøde, et likes-klikk ved store høytider og fødselsdager, eller en søkbar skydatabase hvor de døde kan finnes og minnes, er bare eksempler. Vi bør i fremtiden tenke enda lenger enn dette. Ikke bare bør vi unngå at de døde påfører oss unødige kostnader, vi bør vurdere hvorledes de rettighetsløse også kan bli inntektskilder. Her kan vi hente inspirasjon fra Sallamanaazor, en innfødt av øya Formosa, som i sin bok om sitt hjemsted (utgitt i 1704) beskriver hvordan liket av unge menn som blir henrettet, straks etterpå selges videre til høystbydende.

Men den diskusjonen er trolig noe prematur. Vi får bekjempe en irrasjonell fordom av gangen.

* Takk til Jonathan Swift og hans tekst A Modest Proposal (1729) for lånet.

Mer fra Påfyll