Annonse
00:00 - 28. april 2017

«En bekjent av meg har blitt en elitistisk snørrvalp»

Etikeren svarer.

Snørrvalp, cirka 1950. Foto:George Marks/Retrofile/Getty Images
Annonse

Kjære etiker. En bekjent av meg har flyttet fra hjembygda, omfavnet rollen som førsteårsstudent, begynt å lese Kant og tyngre akademiske tekster. Han har dessuten blitt en elitistisk snørrvalp som forakter alle som ikke passer inn i den akademiske boblen. Eller…? Er det galt av meg å avvise han som en arrogant drittsekk – et «dårlig menneske», og gjør min fordømmelse av hans selvrealiseringsprosjekt meg til et dårlig menneske? Vedkommende bruker nå all sin tid på sin nedslitte studenthybel – hvor jeg riktignok aldri har vært, men jeg har et ganske klart bilde av hvordan den ser ut: et bilde av Hegel, festet med lærertyggis på de nedslitte veggene, en eldre cardigan over en hard pinnestol og en bokstabel, med utelukkende fagbøker, stablet opp som nattbord. Når han en sjelden gang beveger seg utenfor Blindern-sfæren, har han alltid en bok under armen og en syrlig kommentar på lur. Det er med andre ord blitt litt ubehagelig å ta ham med for å møte mine andre venner, og når vi treffes i fellesskap, er det sjelden trivelig i mer enn en halvtimes tid. Samtidig føler jeg en viss skam over trangen til å filleriste ham. Vi prøver jo tross alt alle å finne oss en identitet vi kan orke å leve med, og som venn burde jeg være glad for at han endelig har funnet noe å glede seg over og en retning i livet. Så mitt spørsmål til deg, kjære etiker, er: hva skal jeg gjøre? Mine forsøk på å ta opp det faktum at jeg syns han tidvis er en elitistisk dritt går rett inn det øret og ut det andre. Han ser ikke ut til å ta det til etterretning. Må jeg bare kutte ham ut fra livet mitt og la ham og Kant forbli i sin egen boble? Eller er det jeg som må ta meg sammen og vise toleranse for hans selvrealiseringsprosjekt?

En annen førsteårsstudent

Etikeren: Det er ikke bare sommerfugllarver som forpupper seg for å kunne gjenoppstå forvandlet til fargerike og florlette skapninger. Det er også en ungdomsdrøm. Foregripelsen av ukjente fremtider utvider registeret av både innbilte og reelle muligheter. Derfor skal man ha respekt for dem som eksperimenterer med livet som innsats – selv om det kan være slitsomt å betrakte metamorfoser og bli vitne til fødselssmerter på nært hold.

Snørrhvalper er også mennesker.

Jeg skjønner godt at det går an å bli sjalu på Kant og Hegel dersom de stjeler all oppmerksomhet hos gamle venner. Men jeg tror kanskje at du forveksler hovmodig elitisme med usikre skritt på råtten is. Snørrvalper er også mennesker, og de skriveprøvene du legger ved, viser at din venn selv innser at det er et stykke igjen til Kant og Hegel.

I den livsfasen du befinner deg, kommer du sikkert til forvandles selv, uten å merke det. «Jeg er da den samme som jeg alltid har vært», vil du si. Men omgivelsene dine vil se at holdningene dine og selvfremstillingen din gjennomgår betydelige endringer. Overgangen fra ren skolegang til selvvalgte studier er som regel starten på en oppdagelsesreise hvor mulighetene for å gi den egne identiteten ny form utprøves med vekslende hell.

I løpet av slike forvandlinger hadde det vært betryggende om gamle vennskap ble uberørt av hendelsene. Men her er det mye som står på spill. Ja, egentlig står alt på spill, i den betydning at de ferske scenariene utfolder seg uten sikring. Jeg blir alltid forundret over hvor lite som skal til før alle livsplaner endres hos unge mennesker i den prøvende fasen. Nye identitetseksperimenter oppretter andre betingelser for de gamle vennskapskontraktene enn dem som forelå.

Dermed blir nettopp det som skulle sikre stabilitet, underkastet forvandlingens lov. Derfor forstår jeg dine smerter. Men i ditt sted ville jeg ha vært tålmodig. For slike aldersbetingede livseksperimenter fører ikke bare den nysgjerrige mot nytt land – ikke sjelden fører det også en søkende sjel tilbake til utgangspunktet. Den arrogante drittsekken trenger kanskje sine stunder med Kant og Hegel for å gjenoppdage verdien av gammelt vennskap.

Kant og Hegel er ikke de verste man kan dele boble med. Ingen av dem er esoterikere som inviterer på safari i fremmede egner. Tvert imot. De tenker alltid med det for øye at det individuelle og det allmenne henger sammen. Det store og det lille, det fjerne og det nære, det ukjente og det fortrolige er ikke adskilte verdener, men sammenknyttet på overraskende vis. Hvis din venn virkelig tar Kant og Hegel alvorlig, vil han etter hvert godta det hverdagslige som oppholdssted for de eneste virkelige mysterier som finnes.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse