Annonse

Annonse

00:00 - 17. mars 2017

«Hun vil ha barn, men hvor mye skal man utsette seg selv og omverdenen for?»

Etikeren svarer.

Første: Dr. Robert Edwards holder Louise Joy Brown, verdens første prøverørsbaby, 25. juli 1978. De to andre er en jordmor og en annen lege ved Oldham General Hospital i Lancashire, England. Foto: Keystone/Getty images.

En av mine venninner er i gang med tredje runde med prøverør, etter å ha lagt to ufruktbare forsøk og to spontanaborter bak seg. Det første barnet kom til verden helt uproblematisk, men nå er det altså barn nummer to som skal presses frem. I kjølvannet av alle de mislykkede forsøkene så langt ligger det mange tårer, samlivsslitasje, depresjon og ukevis med sykemeldinger. På en måte beundrer jeg pågangsmotet, og har forståelse for at det å bryte dette løpet med uforrettet sak vil gjøre all innsatsen hun og ektemannen har lagt ned så langt forgjeves. På den andre siden blir jeg betenkt av den steile holdningen hennes, når hun hevder hun vil fortsette helt til hun lykkes. Hvor går grensen? Når kan fastlegen, psykologen, arbeidsgiveren, eller jeg selv spørre hvorfor i all verden hun ikke bare kan slå seg til ro med det hun allerede har? (Et friskt barn, tålmodig og snill ektemann, god helse, stor vennekrets, interessant jobb, ingen økonomiske bekymringer, for å nevne noe.) Hvorfor dra seg selv gjennom knallharde hormonkurer og redusere seg selv til en selvsentrert, nevrotisk og deprimert sutrehøne for et barn som kanskje aldri kommer? Er ikke dette litt mye å kreve av sine omgivelser?
Halvgod venninne, 35

 

Etikeren: Problemer, for ikke å si plager av dette slaget, er ikke så sjeldne i våre dager. Vi er blitt vant til tro at alt kan ordnes, korrigeres og repareres hvis man bare står på og ikke gir seg. I gamle dager snakket man om «skjebnen», og brukte henvisningen som en trøst og et påskudd for helsebringende resignasjon. Men vi krever at det må finnes et remedium for enhver forstyrrelse.

Det betyr ikke at resignasjonen eller livsvisdommen kan utsettes i all evighet, men den rammer oss eventuelt noe senere, når vi blir svakere, og den oppleves som en kollisjon med veggen. Jeg tror at det går an å male seg inn i et hjørne som man ikke unnslippe, om man er i den situasjonen du beskriver hos din venninne. Å snakke om «selvsentrerte, nevrotiske og deprimerte sutrehøner», virker ikke helt forståelsesfullt.

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse

Mer fra Påfyll