Påfyll

Camilla Stoltenberg om kjønnsforskjeller

Kan ulik modning være en forklaring på kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner, spurte jeg i denne spalten 10. februar. Det utløste en lærerik debatt som fremdeles ruller i mange retninger. Selv er jeg mest opptatt av å forfølge hovedsporet: Kjønnsgapet er en viktig sak, vi må finne årsakene, og vi må gjøre noe med det.

Kanskje har jeg ikke lett godt nok i litteraturen, men så langt har jeg ikke klart å finne gode studier som klart viser hvorvidt hypotesen om ulik modning er sannsynlig eller usannsynlig. Det kan stimulere lysten til å utforske den: Hvis ingen andre har studert dette på en solid måte tidligere, er det jo mulig å gjøre en helt ny oppdagelse! Men det kan også kjølne den heteste iveren: Andre har tenkt på dette før, og de fant ikke noe særlig. Så hvorfor tror jeg fremdeles at modningshypotesen bør utforskes?

Hele 29 av 34 OECD-land har et uttalt kjønnsgap innen utdanning. Gapet har utviklet seg over flere tiår, i hvert fall siden 1970-tallet. Selve trenden må ha startet tidligere, mens kvinner fremdeles var i mindretall i høyere utdanning. Det har utviklet seg på samme måte i ulike land, med ulike skolesystemer, og trenden har fortsatt ufortrødent, trass i skolereformer og andre samfunnsmessige endringer over tid. Vi leter altså etter en underliggende årsak som ikke er så lett påvirkelig.

Kjønnsgapet er en viktig sak, vi må finne årsakene, og vi må gjøre noe med det.

Teoretisk støttes modningshypotesen av at den kan forklare mange fenomener som har utviklet seg parallelt. For å forenkle litt kan vi tenke oss at avgangskarakterene i 10. klasse er de mest avgjørende for det videre utdanningsløpet. Jentene får i gjennomsnitt bedre karakterer enn guttene. Selv om forskjellene i gjennomsnitt ikke er så veldig store, vil andelen jenter med de høyeste karakterene bli vesentlig større enn den for gutter – og andelen gutter med de laveste karakterene vil bli vesentlig større enn den for jenter. Gjennomsnittsforskjellen i karakterer i 10. klasse er tilstrekkelig for å forklare at omtrent dobbelt så stor andel gutter som jenter faller fra i videregående, og at kvinner utgjør mer enn 60 prosent av alle som tar høyere utdanning. Det skal ikke mer til. Hvis hypotesen holder, vil den altså kunne forklare flere fenomener som mange vil oppfatte som ulike og uavhengige av hverandre.

Empirisk står det som nevnt ikke spesielt godt til med hypotesen, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene. Inntil det motsatte er vist, tror jeg at dette skyldes mangel på brukbare data, det vil si store befolkningsbaserte studier med individuelle mål både for kognitiv og sosial modning gjennom barne- og ungdomsskolen, og videre til både gutter og jenter er ferdig modnet. Det er ikke så lett å få tak i, viser det seg. Helt uten empiriske lyspunkter er modningshypotesen likevel ikke. Den støttes indirekte av at andre mål for biologisk alder spiller en rolle for hvilke karakterer man får, og hvordan man klarer seg i utdanningssystemet. Ingeborg Foldøy Solli ved Universitetet i Stavanger publiserte studien «Left behind by birth month» for noen uker siden. Ved hjelp av norske registerdata viser hun at de eldste barna i klassen i snitt har bedre karakterer i ungdomsskolen, de gjennomfører videregående raskere, har større sannsynlighet for å gå rett over i høyere utdanning, og de tjener mer når de er 30 år gamle. Hun viser også at virkningen av å være født sent på året er størst for barn med mødre som har lav utdanning, og aller størst for gutter. Det er altså et samspill mellom kjønn og sosial klasse som er viktig her.

Vi har data til å studere dette i Norge, tror jeg, i Moba (Den norske mor og barn-undersøkelsen) og i helseundersøkelsene i Tromsø og Nord-Trøndelag. Også i de andre nordiske landene finnes det data som antagelig kan brukes. Forhåpentlig er det godt nok til å finne svaret. Det kan bli avgjørende for vår tenking om kjønn og skole.

Mer fra Påfyll