Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

De dødes mat

Et stort julemåltid bringer tankene hen til både imperialisme og død.

Irsk juleselskap: Anita Reeves og Ingrid Craigie i Abbey Theatres sceneversjon av «The Dead». Novellen ble dramatisert av Frank McGuinness, Joe Dowling hadde regien i Dublin-teaterets oppsetning. Foto: Ros Kavanagh / Abbey Theatre

DE DØDE

  • Novelle av James Joyce. Gitt ut første gang i novellesamlingen Dublinere i 1914.
  • Ofte rangert som verdens beste novelle.
  • Oversatt til norsk av Olav Angell.
  • Filmatisert i 1987 av John Huston.

Tradisjonen vil ha det til at de hellige tre konger overleverte julepresangene sine til Jesus-barnet tretten dager etter at han ble født. Grunn nok i seg selv til å feire dagen, kan man si, men i tillegg kommer at kongene representerer alle de ikke-jødiske folkeslagene som her møter Herren for første gang. Derfor feirer man åpenbaringens fest den sjette januar.

Hoveddelen av James Joyces novelle «De døde» finner sted i løpet av en slik fest, som feires i Dublin en gang på begynnelsen av forrige århundre. Tittelen kan umiddelbart virke dyster, men selv om slutten gir de fleste av oss et og annet å tenke på om snøen, døden og kjærligheten, byr festen gjestene på livsglede – ikke minst på grunn av maten.

 

Beste sort. Vertinnene er søstrene Julia og Kate Morkan og niesen deres, Mary Jane. «De førte et beskjedent liv, men likte å spise godt. Alt skulle være av beste sort, mørbradstykket på steken, te til tre shilling og beste portnerøl på flasker.» Dette gjenspeiler seg i kveldens hovedrett: Gås i stedet for kalkun. Søstrenes nevø Gabriel er lettere nervøs fordi han skal holde kveldens tale etter middagen – til tross for at dette er noe han gjør hvert år.

I begynnelsen er festen delt mellom dem som er i stuen for å danse og høre på musikk, og dem som inntar forfriskninger – småretter og konfekt, øl, limonade og whisky – i rommet ved siden av. Overgangen til middagen skjer etter at alle har danset og hørt tante Julia synge. I kjølvannet av sangen hisser tante Kate seg opp over paven som avskjediget alle kvinnene, deriblant Julia, som arbeidet i kirkekorene hele sitt liv. «’Og en annen ting, tante Kate’, sa Mary Jane. ‘Nå er vi ordentlig sultne, og da har vi lett for å trette.’ ‘Og når vi er tørste, har vi også lett for å trette’, sa Browne. ‘Derfor er det best vi går til bords.’»

 

Hva i all verden har stangselleriene der å gjøre? Jo, Gabriel spiser av en eller annen grunn ikke dessert.

Imperialisme. En som ikke går til bords, men forlater selskapet før middag for å gå på et politisk møte, er den irske patrioten Molly Ivors. I essayet «James Joyce and the Politics of Food» ser Miriam O’Kane Mara flere kvinner i Joyces bøker som prioriterer politikk fremfor mat. I et juleselskap i romanen Portrett av kunstneren som ung mann (1916) er to av dem så aktivt med i den hissige diskusjonen om Irland og religionen at de ikke får spist. Scenen kulminerer med at en av dem skyver stolen voldsomt til side og setter kursen mot døren som hun slenger igjen med et brak.

Mara kobler dette til den irske tradisjonen med sultestreik for å protestere mot den engelske overmakten. I tillegg kommer en annen irsk tradisjon, den som handler om ufrivillig sult, og da særlig den store hungersnøden i 1840-årene, da tusener døde eller emigrerte. I et foredrag i 1907 snakket Joyce, selv irsk patriot, om at «den engelske regjeringens likegyldighet» førte til at «folk døde av sult».

 

Bordet. Et nikk til dette får vi når Gabriel, som ertende blir kalt «engelskvenn» av Molly, har ansvaret for å skjære opp gåsen.

«En fet brun gås lå klar på enden av bordet, og på den andre enden lå en stor skinke, med svoret avskåret og drysset med strøkavring, på en seng av rynket papir pyntet med persilledusker og med en papirmansjett om knoken, og rundt den lå en ring med krydderstek. Mellom disse ytterpunktene var det dekket opp med småretter – to små skåler med gelé, den ene rød og den andre gul, et flatt fat med terninger av mandelfromasj og rødt syltetøy, et stort bladformet grønt fat med stilkformet håndtak fylt med hauger av blårøde rosiner og skåldede mandler, et tilsvarende fat med en solid firkant med smyrnafiken, en skål vaniljesaus drysset med malt muskatnøtt, en liten bolle med sjokolade og konfekt svøpt i gullpapir, og en glassvase med lange stangsellerier.»

Hva i all verden har stangselleriene der å gjøre? Jo, Gabriel spiser av en eller annen grunn ikke dessert.

 

Snø. Den varme og fargerike stemningen rundt middagsbordet, nydelig gjengitt i John Hustons filmatisering, danner en sterk kontrast til det kalde og vinterbleke landskapet som tegnes opp mot slutten av novellen, der Gabriel ser ut av vinduet før han legger seg: «Søvnig betraktet han hvordan snefnuggene, sølvblanke og mørke, stille falt i skjæret fra gasslykten ute på gaten.»

Han har tenkt på hvordan de om ikke lenge vil gå tilbake til huset der de nå har vært på fest for å gå i begravelsen til tante Julia, kona har fortalt ham om en gutt som døde for hennes skyld da hun var ung, og det er i spennet mellom helligtrekongersfesten og tanken på en ensom kirkegård at Gabriel får en åpenbaring om at livet hans kanskje ikke er slik han tror det er.

Annonse

Mer fra Påfyll