Annonse
00:00 - 09. desember 2016

«Jeg ønsker meg barn, men mannen min er uhelbredelig syk.»

Etikeren svarer.

Annonse

Kjære etiker. Jeg er en kvinne som inderlig ønsker meg et barn med mannen jeg elsker. Men han har en uhelbredelig sykdom, som riktignok ikke vil gi utslag før om flere år, ifølge legene. Da vil han reduseres fysisk i sakte tempo, livsutsiktene kan være 15 år fra nå. Det er naturligvis vanskelig å spå et sykdomsforløp eksakt. Han ønsker i utgangspunktet barn, men på grunn av sykdommen mener han det er uetisk å sette et liv til verden som han ikke kan følge gjennom oppveksten – det er ikke barnets beste å se sin far bli syk og dø. Jeg forstår hans smerte ved tanken, og jeg forstår argumentene. Men det hjelper lite på min dype lengsel. Går det an å tenke annerledes? Kan sorgen over aldri å kjenne faren sin likestilles med det å miste en far?

Etikeren: Det er en hake som følger all kunnskap – man kan ikke bare fortsette som før og late som man ikke visste. All kunnskap er beheftet med en skyld som den uvitende ikke blir plaget med. I ditt tilfelle hadde det kanskje vært bedre å ikke vite enn å vite det du vet. På den andre siden vet du jo ikke alt. Livet viser ofte frem en ironisk side hvor den friske part med de beste objektive livsutsikter blir mast utover fotgjengerfeltet ganske plutselig, mens den dødssyke holder ut ti år lenger enn antatt. Jeg minnes en figur hos Hamsun – «selvmorderen» som lenge har underholdt omgivelsene med sine destruktive planer. Men merkelig nok blir han den eneste som redder livet når pensjonatet brenner.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse