Hver julaften, midt på formiddagen, etter Askepott, men før Donald Duck, kom hun på døren, grandtante Delfia, det sikreste tegnet på at nå var julen her. I hendene hadde hun kaken sin, hun bar den forsiktig, som var den selve jesusbarnet. Kaken var kledd i sølvpapir, som hun møysommelig pakket opp foran øynene våre.
Så lå den der på et fat, et fristende og mektig stykke mørk sjokoladekake, bakt med kjeks og marsipan, og pyntet med fargerike geletopper. Kaken hennes hadde tatt fire lange dager og fire lange netter å lage, kunne grandtante Delfia berette, mens hun hentet kniven. Kun den skarpeste kniv kunne trenge gjennom kaken til grandtante Delfia. Glupsk rev man til seg et stykke, tok en bit…. og stoppet. Plutselig husket man det man hadde fortrengt fra året før: biten var umulig å tygge til svelgbar substans. Kjevene jobbet, sammen med spyttet, men kakebiten satt bom fast, som et stykke hardt smør bakerst i ganen. Man svelget og svelget, tårene presset på, men kaken til grandtante Delfia var umulig å få ned, den bare vokste og vokste i munnen. Diskré grep man tak i en serviett, som man hostet lett i, spyttet kakebiten inn i, pakket sammen og puttet i lommen før man takket grandtante Delfia for den nydelige kaken hennes, mens man minnet seg selv på at man ikke på noen som helst måte skulle prøve seg på kaken hennes til neste år. Men slik er det med tradisjoner. De glemmes, for så å gjentas, hver bidige jul. Også denne.