Kjære etiker. Som ny student har jeg opplevd en kraftig påkjenning for hver økonomiske transaksjon jeg har gjennomført, og det begynner å vokse en dyp uro for hvordan i all verden jeg skal klare meg med det lille jeg har til overs senere i studietiden. Spesielt var frustrasjonen min høy over særlig dyre lærebøker. Da jeg har vært av den oppfatning at informasjon og lærebøker helst skulle vært gratis i et ideelt samfunn, har jeg rettferdiggjort overfor meg selv min handling ved å stjele disse bøkene. Det er selvsagt vanvittig, da det naturligvis finnes andre muligheter til å få hentet den samme informasjonen uten bruk av tyveri. Noe av rettferdiggjørelsen har ligget i at bokbutikkens tap er, ifølge hodet mitt, så lite i forhold til min egen personlige vinning.
De aller fleste ville avskydd en slik handling og vise til min iboende egoisme og mitt lite nyanserte syn, da det opplagt kun er mulig for noen få skurker å stjele før butikken må stenge. De vil si jeg har satt meg selv i en superposisjon og tatt friheter som overgår andres. Urovekkende kan det nok høres når jeg selv kjenner lite anger overfor denne spesifikke hendelsen og fremdeles anser meg som et relativt moralsk godt menneske. Det er mulig mangelen av dårlig samvittighet delvis uroer meg. Er det alltid galt å bryte en slik moralsk foreviget regel om å ikke stjele? Er det galt og egoistisk av meg å ikke føle anger? Er jeg i ferd med å gå inn i en videre kriminell tilværelse?
Hilsen student (23)
Etikeren: Den store tyske forleggeren Rowolt uttalte ved en gang: «Den som aldri har hatt lyst til å stjele en bok, fortjener ingen frieksemplarer.» Hvis det er lidenskapen for bøker som er drivkraften, har jeg en viss forståelse for tvangshandlinger av den arten du beskriver. Men hvis det bare gjøres for å slippe å betale, er alle tyverier like ynkelige. Det som koster mye for meg, koster lite for bokhandelen, sier du. Slik kan man forsvare ethvert tyveri, fordi det alltid først og fremst rammer dem som har noe eller eier noe. De som ikke har noe, vil normalt heller ikke utsettes for tyveri. Hva i all verden skulle man stjele der?
Samvittigheten er en bestikkelig høne som kakler i tide og utide.
Ellers skjønner jeg at du gjør diverse krumspring for å sitte på alle sider av bordet samtidig. Er du tyven eller eiermannen, dommeren eller terapeuten? En liten pedagogisk utopi om gratis studielitteratur legger du også inn på vektskålen. Det virker ambisiøst at du også forsøker deg som moralsk overdommer over egen adferd. Der er du jo forut for handlingen. Etterpå er det for sent. Når du ikler deg dommerkappen, innrømmer du i alle fall at en slik funksjon trengs. Ingenting er vanligere når småtyver står for retten for trettiende gang, enn at de har adoptert advokatenes, dommerens og psykologens objektive begreper – for på den måten å fremstå som den eneste virkelige eksperten på sin egen casus. Det virker som om du er godt i gang med nettopp det.
Er det alltid galt å stjele? Ja, det er det. Man må langt ned i moralfilosofiens dårligste lærebøker for å finne oppdiktede komplikasjoner i en fiktiv setting som kan forsvare rettmessigheten av tyveri. Slike komplikasjoner forekommer aldri i det virkelige livet. Å stjele er galt, fordi det utvisker forskjellen mellom deg og meg, ditt og mitt. I tyveriet knuses den store kontrakten med samfunnet, som vi rimeligvis ønsker oss. Borgernes tillit til hverandre undergraves i tyveriet for noen ynkelige fordelers skyld. Også synder må ha et visst volum for at man skal respektere dem.
At den dårlige samvittigheten uteblir, skal du ikke ta som et tegn på at skurkaktigheten var mindre alvorlig. Samvittigheten er en bestikkelig høne som kakler i tide og utide. Mest overraskende er hvor lett den kan bringes til taushet. Til å stole på er samvittigheten i grunnen bare når den skaper ubehag. En beroliget samvittighet er intet sannhetsvitne. Din fikse kombinasjon av bekjennelse, egen diagnose og forsvarstale viser frem nok en interessant side ved hverdagens moralske overveielser. Som oftest skjuler umoralen seg i moralsk forkledning. Alle har intellektuell kapasitet til å finne en god unnskyldning. Slik sett er ditt bidrag ingenting å forbauses over. Den eneste form for moralsk refleksjon som alle uten forskjell er i stand til å gjennomføre – er den som unnskylder ugjerninger og rettferdiggjør overgrep.