Påfyll

«Finnes det et godt etisk ordtak å leve etter?»

Etikeren svarer.

Kjære etiker. Jeg har ingen store konkrete problemer nå, men mange små hele tiden. Mitt spørsmål handler derfor om etiske retningslinjer: Har etikeren selv noen munnhell han liker? Et eller flere ordtak som inneholder spesielt gode etiske innsikter? Vi hører ofte politimester Bastians motto «Du skal ikke plage andre …», men dette har jo et begrenset bruksområde. Selv oppfatter jeg ordtak og livsmottoer som nyttige, og jeg bruker dem som retningslinjer for hvordan man skal handle og orientere seg. Er etikeren enig, eller blir dette mest en måte å unnslippe å tenke på?

Hilsen ordtaksentusiast

Etikeren: Nei. Gode ordtak oppfordrer til videre tenkning. Bortsett fra politimester Bastians berømte pekefinger, er det faktisk ikke så mange ordtak som vil normere adferd. I våre dager er vel pågangen til den visdommen som man en gang fant i Salomos ordspråk i Det gamle testamente, en sak for spesialister. Men bibelsitater og salmevers hadde tidligere et fast grep om kulturen og samfunnet nettopp gjennom den apodiktiske kortformen. Man hentet råd og veiledning fra linjer som man kunne utenat. Hva nytter det «å stampe mot brodden»? Eller noe mer sekulært og moderne: Gud hjelper den som hjelper seg selv.

Munnhell nå til dags er som regel morsomme eller paradoksale. Like ofte er de uttrykk for en slags resignert livsvisdom som de er handlingsregler i streng forstand. Ofte dukker de opp i punchlines, som konklusjon på en drøfting: Den som graver en grav for andre, blir ikke arbeidsledig. «Gullkorn» kaller vi gjerne slike visdomspiller på norsk. I våre dager har reklamen hengt seg på denne uttrykksformen, nettopp for å bygge seg et rede i erindringen hos dem som møter slagordene som gjentagelser. Gullkorn er gjerne mangetydige, og kan derfor settes inn i mange mulige meningssammenhenger. De gir noe å tygge på, også i overraskende situasjoner: Det er lettere å elske hele menneskeheten enn å elske naboen.

En helt egen sjanger er filmsitater, som spikrer fast minnet om en flyktig filmscene. I Hollywood har man egne byråer som klekker ut slike­ nøkkelytringer. For alle filmscener og teaterforestillinger er jo sterkt forkortede virkelighetsbeskrivelser. Derfor trenger fortellingene sammenfattende utsagn som bringer tilskueren og tilhøreren et trinn videre i plottet. Play it again, Sam. I filosofien som i diktningen er aforismer mye brukt. Jeg hadde en gang en student som ikke skjønte hvorfor det var sånn stas med Henrik Ibsen – «stykkene hans består jo nesten bare av sitater», sa han indignert. Den samme innvendingen kunne man rette mot Shakespeare eller Bibelen.

Mange av t-skjortene i våre dager har også hentet slående formuleringer fra ordspråkstradisjonen og driftige aforismer. For man velger ikke bare fargen på trøyen, men også et ironisk eller lekent selvportrett gjennom de visdomsord man bærer på mage eller rygg.

I barneoppdragelsen er nok kortformen fremdeles populær, nettopp fordi den ikke krever leseferdigheter og dessuten motsetter seg vidløftige og overflødige diskusjoner: Én ting av gangen! Se deg for før du går over veien! Ikke snakk med mat i munnen!

Noen har etterlatt seg kanonader av vittigheter i ordspråks form. Quotes eller «sitater» kaller man det nå – legg merke til at ordspråket dermed erstattes av trykksakens bokstavlinjer – setninger som kan vekke en hel serie med assosiasjoner. Man bør kanskje ha mer enn ett på lager til selskapsbruk, men de er uvanlig brukbare og tilpasningsdyktige. Som form hadde ordspråket sin glanstid da den viktigste kommunikasjonen gikk fra munn til øre. De ti bud var noe som fikk kortform, fordi de skulle huskes. Ordtak var jo setninger som skulle være for hånden når man trengte dem som nøkkel til å forstå en kinkig situasjon eller som gode råd. An apple a day keeps the doctor away.

Ordspråket er en påfallende populær kortform uten markerte sosiale grenser. Enten det er Mae West som har sagt det, eller en tannløs gammel kjerring i Setesdal, kan ordtaket eller sitatet vandre videre. Jeg mener ikke å påstå at moralfilosofien i ordtakene noensinne er klasseløs, men formen vandrer temmelig uhindret over kulturelle, historiske og økonomiske grensegjerder. Gjentagelsene er et av ordspråkets viktigste kjennetegn. For: Én svale gjør ingen sommer.

Mer fra Påfyll