Elin Ørjasæter om å vokse opp med en autistisk bror

Vår familie var alltid alene. Hvis det var noen andre på stranden, snudde familien Ørjasæter. Vi kunne ikke være der. Vi var annerledes og utsatt. Min bror var autist, men han var ikke som mattegeniet i filmen Rain Man, som ga autister et ansikt tyve år senere. Han var utviklingshemmet, men han var ikke som dem som ga utviklingshemmede et ansikt på Tangerudbakken førti år senere. Han var vill, farlig og uhåndterlig. I hvert fall for meg, som var syv år yngre.

I dag kan jeg lese om meg selv i artikkelen «Siblings Experiences of Having a Brother or Sister With Autism and Mental Retardation» i tidsskriftet International Pedriatic Nursing. Den handler om søsken som blir utsatt for vold, men som ikke kan snakke om det. For foreldrene deres orker ikke å ta imot mer. Det barnet som er normalt, kan ikke klage. Og det barnet som er normalt, kan aldri ta med venner hjem.