00:00 - 09. september 2016

Susan Sontags lister

Mennesket er ikke født med én smak i munnen, eller i hodet.

Susan Sontag var glad i lister og etterlot seg flere oppramsninger av hva hun likte – kirsebær, store vinduer, frisk dill – og ikke likte. Som bakte bønner, hårete menn og kjøttpudding. Foto: Jean-Regis Rouston/Roger Viollet/Getty Images

I disse dager publiseres en fullt revidert utgave av Carl Rollyson og Lisa Paddocks biografi om Susan Sontag (1933–2004): The Making of an Icon. Sontag var en profilert amerikansk intellektuell: romanforfatter, feminist, essayist, kritiker, filmskaper og smaksdommer. Hun var langt fra noen ukontroversiell kjendis. Man likte eller ikke likte Sontag, hennes stil, hennes levemåte, hennes politiske agenda. Selv nå, i ettertid, er det forbausende å kunne lese mildt sagt kritiske innlegg på nettet om henne, med ord som knapt lar seg gjengi i ærlig trykksverte. Og tilsynelatende edruelige akademikere kan fremdeles tillate seg å ikke «like» Sontag.

Smak er så mye. Smaksbegrepet er på et vis en korreksjon til begreper om kvalitet, kanon, karakter, for det fanger inn et kroppslig felt i evaluering av eksempelvis litteratur, og avtegner seg samtidig som en identitetsfaktor. På den ene side har «smak» assosiasjoner til eleganse, stil, raffinement, og på en annen side skjønn, lyst, valg, ønske samt en rekke andre sanselige metaforer for «å ha smak» eller interesse for noe, som blikk, øye, nese, teft, øre – alt som inngår i det å erfare, føle, kjenne, merke, endog gjenomgå. Mer generelt blir smaken også en variant av dømmekraft, mening, sans, syn, behag, lyst, trang og tilbøyelighet – foruten mote, og stil. Vi er imidlertid ikke født med én smak i munnen, eller i hodet, i kroppen, men samler smakserfaringer, stilforståelse og preferanser ut fra den verden som omgir oss, en verden i endring, hvor smaken følger med.

I essayet «On style» fra 1965 skriver Sontag at selve tydeliggjøringen av stil er produkt av en historisk bevissthet, og at det å sette kunst opp mot moral er et pseudo-problem. Hun mener den tyske filmregissøren (og fotografen, danseren, skuespilleren og koreografen) Leni Riefenstahls propagandafilmer for nazistene overskrider rammene for propaganda og reportasje, idet innholdet kun spiller en formell rolle. I «Fascinating Fascism» fra 1974 skriver hun igjen om Riefenstahl. Hun bemerker nå at ti år gamle estetiske smakspreferanser ikke lenger synes å kunne la seg forsvare, og at det en elite kan ha smak for, ikke nødvendigvis er noe som aksepteres i massekulturen. Hun fastslår at smak er kontekst – og at konteksten, den endrer seg. Hun avslutter essayet med refleksjoner over visse former for sex, og sier at når den blir en smakssak – «a taste» – er den allerede på vei til å bli en selvbevisst form for teater.

Annonse