Kjære etiker. Min 72 år gamle mor begynner å bli surrete på sine eldre dager. Det er som om hun mister grensene og rutinene som før holdt livet hennes under kontroll. Hun bor fremdeles alene, og aldershjem er ikke aktuelt på en god stund. I det siste har det vært en nabo, en mann i 60-årene, der når jeg kommer på besøk. Han har en helt annen bakgrunn enn henne, han har vært arbeidsløs store deler av livet. Plutselig lever hun annerledes, ser mye på tv istedenfor å stelle i hagen, som hun alltid har likt. Hun drikker også mer enn før. Hadde det vært som en forelskelse, hadde det vært flott, men det virker mer som om han trekker henne ned. Mannen er også stille og nesten avvisende mot oss i familien. Jeg har spurt mamma hva slags forhold de har, men hun mumler det bort og sier at han «bare en venn». Jeg og søsteren min frykter nå at han skal flytte inn til henne. Det er jo mulig å havne på skråplanet når man er eldre? Burde jeg eller min søster flytte inn hos henne en periode for å skjønne hva som foregår?
Hilsen bekymret datter
Etikeren: Din bekymring er forståelig, men jeg har også sympati med din mor som bevilger seg litt surr på sine gamle dager. Trinn for trinn blir eldre menneskers bevegelsesfrihet innskrenket. Skritt for skritt ledes de av sosiale forventninger tilbake til barndommens umyndighet. De bekymringer som styrte dem da de var barneoppdragere, kommer nå i retur fra barna som krever kontroll og regnskap – som om det skulle dreie seg om mindreårige. Å dele en flaske med naboen er vel ikke helt det samme som å havne på skråplanet. Nå kjenner jeg ikke de nøyaktige omstendigheter i akkurat denne saken, men jeg tror at jeg ville ha gitt meg selv råd om generøsitet om jeg var i din situasjon. Men det er jeg jo ikke. Jeg er selv på din mors alder. Jeg ville ha likt dårlig om barn og barnebarn lot sitt oppdragerkall gå ut over meg og avtalte en slags døgnovervåkning av den mulige delinkventen.
Utsvevelsene står ikke i kø for 72-åringer. Og bra er det. Det er mange ungdommelige dumheter man kan greie seg uten. Men jeg synes ikke det er helt greit at du vil foreskrive henne tillatelige kilder til morskap. Å stelle i hagen får hun lov til, men å se tv sammen med en venn over et godt glass, leses som et varsel om kommende ulykker. Den utilslørte sosiale snobbismen i karakteristikken av naboen, skal jeg overse. Men jeg synes det virker interessant at din mor på sine gamle dager lar noen innøvde tvangstanker falle og finner overskudd til sosiale eksperimenter.
Riktignok er aldring og alderdom delvis en biokjemisk affære, men det er også noe som læres eller påtvinges med milde og omsorgsfulle hender. Jeg forstår på langt nær alle virksomme mekanismer i aldringsprosessen, men gamle mennesker er som regel føyelige og lydige. I alle kultursystemer hviler det et konformitetspress på både barn, ungdom, voksne og gamle. De aldersbestemte rollene blir etset inn i spillerne gjennom bevisste og ubevisste kanaler. Din mors oppfinnsomhet i forhold til det som forventes av henne, behøver derfor ikke å leses som begynnende senilitet – det kan være et frihetstegn. Kanskje hun synes at det greier seg med to døtre som er blitt godt voksne, men som likevel vil bakbinde henne av velvilje og sørge for at hun går i graven uten anmerkninger på rullebladet?
Som du skjønner, finnes det alltid en mulighet for å lese andres livsvalg på flere måter. Det som i noens øyne oppfattes som en seilas nedover skråplanet – eller enda verre: et symptom på begynnende oppsmuldring – kan i andres øyne være en frihetsdemonstrasjon. Det er nemlig svært vanskelig å gjennomskue andres motiveringer – også det som motiverer ens egen mor. Det er litt for lett å anta at ens foreldre ikke bærer på noen hemmeligheter som kan være skjult for dem som har kjent dem hele livet. Men nettopp dem som står oss nærmest, er beskyttet mot innsyn i sine privatsaker av vår naive antagelse av at vi kjenner dem til bunns.
Morsomt at du i prinsippet kan forestille deg en forelskelse som en bærekraftig unnskyldning for adferdsavvik fra det normale. Både den plutselige og den langvarige kjærligheten kan, som kjent, gjøre blind. Men vi må være på vakt mot at den langvarige og foreskrevne gjør oss blinde for den plutselige og uventede. For hvem er det vel som kan ha livet under full kontroll? Bare de som lurer seg selv.