Til etikeren. Det vrimler med gjengangere, blodsugere, spøkelser, vampyrer, zoombier, strixer, fantomer, skrømt og dødninger i bøker og filmer. I min trangsynte empirisme trodde jeg man hadde sluttet med dette, men kanskje jeg går glipp av noe? Er dette et tilbakeslag for fornuften, og kan det ha en uheldig påvirkning på oss?
Tvilende pensjonist, Asker
Etikeren: Ingen friske mennesker er utelukkende empirikere. Eller rettere: Et dekkende begrep om empiri bør også omfatte erfaringer som ikke er hverdagskost. Det er ganske normalt å leve i flere verdener samtidig uten å miste blikket for forskjellen mellom det som er håndfast virkelig, og det som er hjernespinn. De figurer som besøker oss i søvne, blir gjerne noe mindre eksotiske år for år, men en vanlig 3-åring vet godt forskjell på eventyrenes oppfinnsomme menasjeri og de skikkelser han kan vente å møte på lyse dagen.
Det finnes mange måter en fortelling kan være sannferdig på. Ofte er de sanneste fortellingene dem som ikke har rot i den såkalte virkeligheten. Det vet alle som har lest en roman eller besøkt et teater. At gjengangere, blodsugere, spøkelser, vampyrer, zoombier, strixer, fantomer, skrømt og dødninger kan være ikoner for angst og uro av forskjellige slag, betyr ikke at slike fantasier er forkastelige. Uten slike ikoner ville affektene kanskje være langt vanskeligere å mestre. Men fortellingene kan også tegne bilder av forunderlig skjønnhet og godhet. Barn er ikke de eneste som trenger drømmebilder for å arrestere sine affekter. De gamle grekere hadde forskjellige guder for alle sterke lidenskaper og affekter. Der hvor vi moderne sekularister gjerne bruker psykologiens begreper, illustrerte de sin visdom med anskuelige mytologier. Anskueligheten omfattet både det ubegripelig tiltrekkende og det truende, frastøtende.
Kanskje skremmende fortellinger også har helt andre funksjoner enn du forutsetter. Når barn møter slike historier og skikkelser i trygge omgivelser, er det tryggheten ved det vante som kommuniseres. Man leser jo ikke eventyr for å skremme barn, men for å utvide erfaringsområdet for det de kan mestre. Pesten som sprer død og fordervelse, trollet på Karl Johan og heksa som kommer for å spise Smørbukk, gjør fanget til et enda tryggere sted å sitte.
Fascinasjonen ved det uhyggelige er grunnfestet i oss fra naturens side. Nysgjerrigheten på det som får en til å skjelve, åpner for repetisjoner i endeløse rekker. Vi løfter forsiktig på lokket gang på gang. Livet er jo i seg selv en temmelig skremmende affære. Krig, sult, ensomhet, smerte, sykdom, trusler og død passerer ingen levende uberørt. Også det du kaller «empirisme», forutsetter – rett forstått – at man gjør plass for ufornuft og meningsløshet. Vi kan ikke komponere en verden av nøytrale kjensgjerninger. Man vil ikke komme særlig langt her i livet om man skulle forby seg selv den innsikt at fornuftens, det formålstjenliges og det håndfastes felt er en svært liten del av de prøvelser et menneske må forholde seg til. Derfor er truslenes ikoner et språk for det grekerne kalte «det tragiske», det de kristne i gamle dager kalte «det onde», og det som moderne terapeuter strever livet av seg for å nøytralisere. Det skjer med tekniske begreper som sjelden kan forklare noe, og som til gjengjeld mangler all anskuelighet.
Mens vi fortsatt kaster oss forslukne over gjengangere, blodsugere, spøkelser, vampyrer, zoombier, strixer, fantomer, skrømt og dødninger. Kunsten og religionen har alltid vært en sikkerhetsventil for oppsamlet uro og forhindret lengsel. Man gjør neppe empirien og fornuften en tjeneste ved å jage alle spøkelser på dør. Et kirkerom uten engler, er et dønntrist sted. For, om Shakespeare har rett, er menneskelivet «like a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing.» Derfor stilles fornuften stadig overfor den heroisk uløselige oppgave å forklare det ufornuftige og skape orden i det kaotiske. Spøkelser, og det som verre er, forsvinner imidlertid ikke om man snur ryggen til dem. Vel å merke: De mest tillitsfulle optimister på fornuftens vegne er særlig sårbare for angrep fra lodne hender som famler og tafser i tussmørket.