Påfyll

Gudmund Hernes om årsaken til Brexit

Ved EU-valget i 1994 holdt Ap valgvake i Folkets Hus. Den ga meg en trailer for brexit.

På bakrommet fulgte Gro Harlem Brundtland intenst med – og var amper: TV 2 viste ja, NRK viste nei. Hun skulle snart ut og konkludere for landet. Men hva hadde folket stemt? «Du er samfunnsviter: Forklar spriket!» Svaret var: TV 2 viste resultatet etter hvert som kretsene ble talt opp. NRK ga prognoser på grunnlag av dem. Siden flest ja-kretser kom først, så det på TV 2 ut som om ja-siden vant. NRKs modell ga tidlig et bilde som svarte til det endelige.

Gro trakk konklusjonen, tok føringen og ga kursen, uten venting eller famling. EØS fra 1992 skulle forbli rammen rundt EU og Norge. Rystelsene ble små, forvirringen var liten. Landet var i trygge hender og på stø kurs.

Brexit fortettet alle saker til ett valg: inn eller ut. Jeg la meg klokken ett. Nei-generalen Nigel Farage hadde erkjent slaget som tapt. Det var i tråd med galluper, bookmakernes odds og the establishment's syn og von. Men traileren fra 1994 gnog. Klokken tre sto jeg opp. Det utenkelige var blitt uavviselig!

Et jordskjelv hadde rammet, kaskader av rystelser ble spredt. Sjokkbølger slo verden rundt, svære maktforskyvninger var underveis. Pundet stupte, partier revnet, nasjoner brast. Den gamle verden bevet, en ny endetid var begynt. Det 20. århundre var definitivt over. Det var ingen plan B, og det var ingen Gro.

Hva hadde skjedd? Og hva må gjøres?

Arbeidsledige i forfalne industriområder i West Midlands har ikke valgt – de har endt opp.

Valget viste at folk hadde tro på politikk – men ikke på politikere. Flertallet ga beskjed om at de ville ha noe annet enn det de hadde. Det engelske klassesamfunnet, der elite og marginaliserte gjensidig forakter hverandre, veltet the establishment's prosjekt. De utsatte, med lav utdanning, lav inntekt og høy ledighet gikk mot.

Valget viste at eliten ikke skjønner den verdenen den har skapt. Den har tegnet globalisering og liberalisering som selveste Fremtiden: en verden som er flat, med en kunnskapsøkonomi drevet av finanskapital uten grenser og innovasjoner uten opphør. Der alle hektes sammen via de samme produkter: Iphone, Facebook, Starbucks, ciabatta. Der dagens japper glatt kan dra fra Aker Brygge til London, Silicon Valley eller Shanghai. Alle er verdensborgere. Fremtiden er nå – vi må henge på!

Men kosmopolittene i næringsliv og politikk, som flyter sammen, blendes av en terminologi som tilslører at verden er skjev. «Faktormobilitet» betyr at folk mange steder mister jobben. «Fleksibilitet» betyr at de må flytte og selge huset med tap selv om de vil bli.

Å kunne dra til City er spennende. Arbeidsledige i forfalne industriområder i West Midlands har ikke valgt – de har endt opp. Kan du ikke brødfø familien, er det mager trøst å få en billigere t-skjorte, ja, selv en 42-tommers TV. Fortiden er nå – og har bitt seg fast.

Der globalisering og liberalisering skaper vinnere og tapere, kan vinnerne organisere seg bort fra virkeligheten: Suser du på M5 gjennom West Midlands, slipper du å se fornedrelsen – slik fabrikkeierne i Manchester under den industrielle revolusjon slapp å se slummen når karjolene tok dem fra herskapshusene gjennom ferdselsårene til byens sentrum.

Brexit var også et votum for velferdsstaten – en velferdsstat som ble reist for å avbøte armoden industrialismen skapte. I Storbritannia ble den bygget ut etter andre verdenskrig, ved trygd mot ulykker, sykdom og ledighet, ved helsehjelp, pensjoner og utdanning. Skadene industristrukturen fremdrev, skulle møtes med en ny sosial infrastruktur for samholdskraft. Verden ble mer forutsigbar. Fremtiden ga håp. Trygge jobber ga fast identitet.

Etter Thatcher har utrygghet og ulikhet økt. Utdanningssystemet er sterkt privatisert og klassedelt. Kamphanene i det konservative parti er gutter fra Eton og Oxford. Også i Norge pusher regjeringen privatisering.

I fjor kom 630 000 innvandrere til Storbritannia. De søkte bedre jobber, inntekt, skoler og helsetjenester. Motregningen er press på vanlige folks lønninger, skoler, boliger og helsevesen. De rike slipper unna og får skattelettelser, mens det kuttes for de svake. Eldre, som trenger det offentlige mest, erfarer at tjenester svikter, og at det de kan, ikke lenger gjelder. Trengselen og frykten er reell. I globaliseringen er de kommet på feil klode og ser seg som hjemløse i eget land.

De ble glemt – helt til de sa nei. Det gir en snev av rettferd når meglere i glitzy London nå mister jobben, må selge boligene sine med tap og dra til en uviss fremtid. Selv globaliseringens vinnere kan bli tapere. Eliten som bevirket brexit må tilbake til tegnebrettet.

La et norsk eksempel opplyse. I desember skrev Morgenbladet at Forskningsrådets (NFR) direktør, Arvid Hallén, hadde en årslønn på 2,2 millioner. Statsministerens var 1,5. Styreleder Henrik O. Madsen sa han er vant til «moderate næringslivslønner» – og: «Vi må holde et slikt nivå for å tiltrekke oss riktige folk.»

Jeg tror ikke Hallén ville sluttet om han fikk en skarve statsministerlønn. Men da hadde NFR kunnet finansiere to ekstra stipendiater.

Så gremmes du over den dumme engelske arbeiderklassen som stemte landet ut av EU, se på Hallén og Madsen. Forskningsrådets ledelse vet heller ikke hvor landet ligger.

Mer fra Påfyll