Påfyll

«Er det på tide å skrote den gamle barne- litteraturen?»

Etikeren svarer.

Samboeren og jeg leser for tiden barnelitteraturen vi selv vokste opp med, på sengen for sønnen på fire. Det som slår oss, er at noe av det mest kjente, som Kardemommeby og Ole Brumm, er så dårlig skrevet! Historiene er jo like fine som vi husker dem, men de utfolder seg så ulidelig langsomt! Barn elsker som kjent repetisjoner, men gjentagelsene særlig hos Thorbjørn Egner begynner å gå oss på nervene. Vi skjønner at språket er muntlig. Vi hører Egners stemme i hver setning. Det konforme livet i byen der alle kan gjøre som de vil, bare de gjør det samme som politimester Bastian, har heller aldri vært et ideal for oss. Vi er rett og slett usikre på om moralen i fortellingene er noe vi ønsker å innpode i guttungen. Er det på tide å skrote den gamle barnelitteraturen, og heller lese mer moderne fortellinger?

Hilsen lesehester

Etikeren: Du snakker om mange forskjellige ting samtidig – om litterær kvalitet, om fortellingenes langsomme tempo og om den sosiale konformiteten som ideal. La oss se på dem etter tur.

Den litterære kvaliteten må det i noen grad være barnas appetitt som avgjør. Så lenge de blir fengslet av skikkelsene, og synes at den store befrielsen av Brumlemann fra stabbursfengslet, Pers forvandling fra gutt til ku og tilbake til gutt, røverne som røver tante Sofie tilbake, eller horrorhistorien om Karius og Baktus er toppen av spenningslitteratur, så må de få lov til det. Før eller senere, helst senere, blir de lei av repetisjonene og krever nye tekster som konsumeres på nye måter. Men det er sant at tekstene langsomt slites ned eller rettere: sliter foreldrene langsomt ned. På den andre siden er barnas gjensynsglede og tekstenes slitestyrke beundringsverdig. La oss heller ikke glemme at all barnelitteratur utvider seg i meningsinnhold for hver eneste lesning. Det som skjer når barna eventuelt blir trette til slutt, er at de endelig har forstått hva teksten forteller. Så lenge det finnes noe uforstått i teksten, er den ny og verd enda en runde. Med andre ord: Repetisjonene er ikke repetisjoner av det samme, men av en tekst som utvider seg og endres for tekstens primære adressater ved hvert eneste møte.

Hva angår tekstenes langsomme tempo, er det selvsagt noe som irriterer lesere som parallelt konsumerer fortellinger som har filmens eller videoens hastighet. Egner kan ikke konkurrere med Mascha og Mischa, Nysgjerrige Nils, Shaun the Sheep eller Redningsskøyta Elias i fortellertempo og hendelsestetthet. Men det oppfatter jeg som en styrke hos den gamle fortellerstilen. Meningen med de moralske fablenes hendelsesrekker lar seg oppdage etter hvert, pø om pø, og det er alldeles ingen mangel ved dem at ikke alt er umiddelbart innlysende for en treåring. Det man får gjennom økt tempo, er bare den billigste form for pirring, sukkertøy i stedet for mat. Derfor er jeg personlig så svak for Redningsskøyta Elias fordi den tilbyr meningsfulle karaktertegninger og raske rapporter med moderne midler. Det gjelder selvsagt også episodene om Lokomotivet Thomas som er uslitelige gjennom sitt allmennmenneskelige innhold – medfølelse og rettferdig harme.

Når det gjelder den sosiale konformiteten som ideal, synes jeg at du undervurderer Egner. Fortellingene dreier seg også om Forbrytelse og Straff som – etter det jeg hører – aldri blir umoderne. Fortellingene til Egner er i praksis Dostojevskis univers kalibrert for en treåring. Fortellingene er riktignok litt mindre bloddryppende, men temaet er forholdet mellom avvik og sosial normering. Røverne viser seg fornuftige og ansvarlige når de først får en sjanse til å slukke brannen. Reven og pinnsvinet bøyer seg motvillig og med tydelige protester mot moralens krav og stiller pliktskyldigst på Bamsens fødselsdag. Karius og Baktus må gi slipp på sine kriminelle tilbøyeligheter og blir utstøtt på havet, men med en medfølelseskapital hos yngre lesere som umiddelbart føler seg mer i slekt med skurkene enn med tannlegen. Det skal Egner ha. Han var aldri noen sosialhygienisk terapeut, men sympatiserte med Den uheldige mannen, røverne som mislikte vaskevann, Per som i ku-kostyme stanget den sadistiske bondegutten Theodor og reven som viste seg uunnværlig når han bare stilte vettet sitt i det godes tjeneste. Egners forfatterskap tematiserer på allsidig vis de ideer om samfunnspakten som har vært diskutert siden Rousseau – selve kjernen i det moderne. Det er en bragd bare det.

Mer fra Påfyll