Kjære etiker. Jo mer jeg har levd, jo oftere slår det meg at en undervurdert drivkraft hos oss mennesker er å imponere. Da Facebook og andre sosiale medier kom, slo den ut full blomst, og den er til tider blitt ganske parodisk. Men det har vel alltid vært en viktig, men ikke for godt beskrevet drivkraft at vi hele tiden ønsker å vise at vi er flinke? Jeg skjønner at det har sammenheng med at vi er flokkdyr som skal gjøre oss likandes for det motsatte kjønn og resten av flokken. I tillegg er foreldrenes godkjentstempel viktig. Likevel er jo også misunnelse og smålighet en sterk drivkraft (som etikeren også skrev om nylig), og mange bruker mye energi på å rakke ned på andre som skryter og viser seg frem. Men er det egentlig noe galt i å imponere? Gjør det oss ikke bare til bedre mennesker?
Raus med ros
Etikeren: På noen felter er det et imperativ å imponere. Det er derfor vi kaster oss ut i konkurransen om likemenns eller overmenns oppmerksomhet. Kinkig idrett, det der. De som det er enkelt å imponere, er det sjelden viktig å imponere. Mens de som det er vanskelig eller kjempevanskelig å imponere, er det langt viktigere å gjøre inntrykk på. Vi må jo mislykkes av og til. Men om man en sjelden gang lykkes, kan det til og med hende at vi imponerer oss selv.
Beundring er gevinsten når vi utsetter oss for en situasjon hvor andres aktelse står på spill, og så stikker av med seieren. Vi kan stige i selvaktelse når vi sikrer oss andres beundring. Alle trenger en slik boost av og til. Men det kan ikke skje for ofte. Da uteblir virkningen.
Hvorfor skulle noen ellers ønske seg et større antall medaljer og mesterskap?
På mange andre felter er det selve lykken å slippe tvangen til å imponere. Vi har venner som kjenner oss så godt at vi slipper å forsøke å gjøre inntrykk på dem. En kveld sammen med dem som man føler seg forpliktet til å forsøke å imponere, kan være temmelig utmattende. Men en kveld hvor denne typen konkurranse ikke står på tapetet, kan ha en etterlengtet ro i seg uten at det skjer eller sies noe oppsiktsvekkende. Vi nærmer oss der kanskje definisjonen på en venn – en man ikke behøver å gjøre seg til for.
Jeg tror ikke at det går an å si helt generelt at vi blir bedre mennesker av å forsøke å imponere. For ingenting er vel vanligere enn å retusjere sannheten for å oppnå et ønskelig resultat. Alle kjenner eksempler på at man fikse på CV-en for å fremstå som uovervinnelige. Da har man for så vidt blitt bedre, men ikke utenfor fortellingens fiksjon. En drivkraft til ekstra anstrengelser, ja vel. De fleste av oss vil vel gjerne vise at vi er flinke. Den rosen barnet får av foreldrene, går nok ofte utover det de strengt tatt fortjener. Vi vet at barn skal ha mye ros for å bli trygge på seg selv. Men der hvor foreldrene blir urimelige og automatisk positive, vil det induserte selvbildet hos barnet før eller senere kollidere med virkeligheten på smertefull vis.
Attraktive ved å imponere? Jo da. Hanan i Drammen er jo blitt et munnhell. Når han bruser med fjærene, er det åpenbart at det gjøres for et publikum av kaklende beundrerinner. Så seriøse forsøk på å imponere dreier seg ikke om isolerte utfall, men krever en komplett situasjon hvor ofrene for offensiven spiller med på sin måte.
Det følger forpliktelser med å imponere, både overfor en selv og overfor andre. En dyktig idrettsmann eller -kvinne kan bli avhengig av applausen. Lenge før idretten ble en form for pengepuging, og parallelt med idretten som næringsvei, er gleden ved å vinne konkurransene en belønning som tilhører et annet nivå enn lønnsomheten. Jeg tror at man kan bli avhengig av den applausen som følger med imponerende prestasjoner. Hvorfor skulle noen ellers ønske seg et større antall medaljer og mesterskap? Det virker som om det å imponere er sin egen belønning og utløser en repetisjonstvang som ikke bare er av det rasjonelle slaget.
Ikke sjelden beror det virkelig imponerende på feilinformasjon eller feilslutninger. Men mottageren ønsker sterkt å la seg imponere. Lenge etter at noe er avslørt som juks, vil det finnes noen blant de imponerte som heller vil ta sjansen på å bli lurt enn å oppgi sin beundring. Så det er ikke bare hanan som oppfyller sine behov når han bruser med fjærene. Det gjør også den kaklende hønseflokken når den samler seg om sitt landemerke i beundring.