Annonse
00:00 - 20. mai 2016

«Hva kan man gjøre med telefonselgere?»

Etikeren svarer.

Annonse

Etter lang tid med gjentatte oppringninger fra et ikke navngitt statlig eid telekonglomerat, og dertil høflig «ellers takk, jeg er fornøyd»-jatting, begynner tålmodigheten min å bli spist opp. Som en som anser høflighet og alminnelig folkeskikk som gode byggesteiner i et samfunn rennende overfylt av irritasjonsmomenter, har jeg så langt det lar seg gjøre tenkt at jeg ikke skal la min irritasjon over disse avbruddene i hverdagen gå inn på meg. Kan jeg begynne å legge på før de kommer i gang? De gir seg nemlig ikke lenger ved et enkelt «nei takk», eller «jeg er ikke interessert». Det er en praksis jeg har null respekt for, men stemmen i andre enden har jeg jo forståelse for at trenger penger inn, som alle andre. Hva gjør man? Skifte teleabonnement to ganger i måneden er ikke aktuelt.

Vennlig hilsen Herzog

Etikeren: Ja. Hadde det bare vært dem som driver i telebransjen som bryter inn i privatsfæren, kunne jeg vel ha godtatt det. Men jeg får ungdom – på ekstrajobb etter overtalelseskurs – på tråden hver eneste dag. Noen av dem forsøker å surfe på dagens nyheter for å sikre seg en andel av bistandskrukken ved å appellere til den gode samaritanen i oss. Andre er «folkehjelp» og «fredsvenner» som vil ordne opp i Midtøsten og Mellom-Amerika med minimal lokalkunnskap. En tredje gruppering er min egen skyld, fordi jeg har latt meg forlede til å kjøpe en julekalender eller delta i et lotteri en gang for lenge siden og derfor er havnet på en liste over bløthjertede tullinger som trolig bøyer av for emosjonelt press. En fjerde gruppering har spesialisert seg på spesielt grufulle sykdomsdiagnoser som vi aldeles ikke ønsker å møte selv, og som vi derfor verger oss mot med gavmildhet, fordi vi lett ser at det dreier seg om en god sak.

En amerikansk venn av meg forteller at presset på den andre siden av Atlanteren er av samme typen, og dermed ustoppelig. Hjemløse katter, trafikkofre og pasientforeninger av alle tenkelige typer banker på døren, på øret og på mailboksene. Men han tilføyer: Den eneste måten å slippe unna på, er å velge en favourite charity eller to og bruke dem som beskyttelse både overfor inntrengerne og overfor egen samvittighet. For det er liten tvil om at praktisk talt alle dem som ber om penger, trenger det og fortjener det. Selv støtter jeg Blindeforbundet og Kirkens Bymisjon jevnlig av fullstendig ugjennomsiktige grunner. Vel. Egentlig først og fremst for å slippe unna maset fra de andre. For de er lure, svina. De skjuler seg bak vekslende og privatklingende numre, så vi skal tro at det dreier seg om en personlig henvendelse. Men de er ikke lure heller. Ingen av telefonhaiene gidder å lære seg å uttale et navn som de har på listen foran seg.

De oppringningene du snakker om, er av et litt annet slag. De appellerer til oss, ikke som gode samaritaner, men som gode husholdere. Kan vi virkelig forsvare vårt nåværende mobil- eller strømabonnement når det er mulig å tjene 27 kr per måned ved å skifte leverandør? De gjør ingen hemmelighet av at vi kaster penger ut av vinduet om vi ikke griper tilbudet med begge hender. På den andre siden: Hva skulle vi bruke alle pengene til om vi gikk inn i alle de enestående tilbudene som frister med små, men hyppige gevinster? Her er det ikke den moralske samvittigheten det appelleres til, men sparsommeligheten. Vi blir selv, om vi lytter til rådene, direkte begunstiget uten å gå omveien om verdensfred, avskaffelse av analfabetisme eller støtte til struttende helse.

Det finnes også en annen viktig forskjell. De som ber om støtte til en god sak, bidrar til å bygge opp en sosial sensitivisering og mobilisering som burde engasjere oss, i den grad vi bryr oss om andre mennesker overhodet. I vårt land har vi lett for å tro at staten, som har kontroll med den største pengesekken, også har en dekkende oversikt over de trengendes behov. Men man skal ikke ha hatt mange berøringer med en velferdsminoritet for å innse at samfunnet ikke bør sove der hvor staten gjør det. Både som korreksjon og som en form for stemmeseddel kan samfunnets – det vil si ditt og mitt – bidrag rette opp statens forsømmelser.

De som ber deg skifte leverandør av strøm eller teletjenester for å spare noen kroner, representerer ikke oversette samfunnsbehov, men bryter seg inn på din private hageflekk og maser i en beslektet stilart for å fylle sine egne lommer. Dine lommer er de ikke fullt så opptatt av som de gir inntrykk av. Si «nei, takk» neste gang. Hvis ikke, må du si «ja takk» hver gang.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse